Mangt og mye om Grand Prix og Eurovision

3. des, 2018

Vi er inne i desember måned og siden det da er en god drøy måned til vi får høre de 10 låtene som skal være med i norsk finale kan vi jo ta ett tilbakeblikk på høydepunkt fra norske finaler.

Og vi åpner med en viktig del av showet, nemlig programlederne.

I de riktig gode gamle dager var dette en jobb åpenbart kun forbeholdt menn.

Her skulle det nemlig ganske så omstendelig forklares regler og det var muligens en manne-ting.

Det var først i 1969 at hallodamen Janke Polanyi fikk bryte denne mannsbarrieren.

Likevel forble akkurat denne jobben en ting menn fikk lov til å gjøre.

PÅ 70-tallet var det bare i kvinneåret 1975 at en kvinne fikk gjøre jobben.

Hun het Bergljot Engeset og for å liksom markere kvinneåret hadde de en mann som styrte poengtavlen.

Det hadde nemlig vært en kvinnejobb og ble vel det frem til datamaskinene overtok den jobben.

Åse Kleveland som faktisk i 1980 bare var den tredje kvinnen som hadde jobben, fikk sikker god erfaring hun brukte i den internasjonale finalen 6 år senere.

Året etter fikk Sverre Kjeldsberg som vant den norske finalen året før liksom følge opp seieren med å være programleder.

I 1984 husker jeg at NRK hadde en audition for hvem som skulle være programleder og damen som vant Sissel Keyn Lodding har vi vel ikke sett i slike jobber senere.

Rekorden for å ledet flest Melodi Grand Prix er det Per Sundnes som har.

Fem år på rad ledet han showet, de fire siste gangene med kvinnelige programledere ved sin side.

Så rekorden for å lede showet alene har dermed Odd Grythe, Vidar Lønn-Arnesen og Jan Voigt som alle gjorde akkurat den jobben 4 ganger.

NRK har veldig sjelden brukt andre enn egne ansatte så da passer det jo å dra frem en anledning de ikke gjorde det.

I 1992 valgte NRK å flytte arrangementet til Oslo Spektrum og når de slo på stortromma på den måten gjorde det det også på programleder-siden.

Jahn Teigen og Elisabeth Andreasson (hun var ikke gift enda) gjorde som forventet og lagde ett flott show.

Så hvorfor ikke ha en tilbakeblikk på åpningen av showet.

30. nov, 2018

Jeg velger å avslutte dette tilbakeblikket med masse aspekter med vår høyst elskede konkurranse med favoritt-låten.

Med over 1500 låter å velge mellom er det litt av en utfordring å egentlig bestemme seg hva som er den ultimate favoritten.

For det er jo så mange genre som er representert og hver genre er i grunn bra til sitt bruk.

Den låten som egentlig meg hektet på Grand Prix tror jeg er Jahn Teigen’s «Mil Etter Mil».

Hadde live-opptak av låten på kassett og opptrådde som Jahn Teigen-imitator på klassefester i de hine hårde dager.

Tilbake på 70-tallet var Grand Prix i grunn det eneste programmet på TV med bare pop-musikk.

Så ikke rart man var sulteforet på slik musikk og det gjorde ingenting at det var musikk fra hele Europa.

Tidligere i denne serien har dere fått høre noen av mine favoritter.

På party-området heller jeg mot det israelske bidraget fra 1999.

Dramatisk-ballede-segmentet tar Albania 2012 seg av.

På det mer etniske segmentet lar jeg seieren gå til norske Secret Garden.

Typiske pop-låter-segment-seieren lar jeg få til Storbritannia 1994.

Og nå har jeg utelatt drøssevis med fantastisk flotte låter, men slik blir det bare.

Men, tvinges jeg til å kåre den ultimate favoritten skal vi helt tilbake til 1964, mitt fødselsår.

Første mann ut det årets var franske Hugues Aufrey som representerte Luxembourg.

Han fikk en 4.plass med låten «Dès Que Le Printemps Revient», som betyr «Så Snart Våren Kommer Igjen».

Det må ha vært en hard vinter, for det er intensiteten i fremføringen som gjør at den har det lille ekstra etter min mening.

Hugues er faktisk fortsatt aktiv som artist til tross for en alder på 89 år og han har bursdag på samme dag som meg.

Er det rart han synger min ultimate favoritt-låt?

28. nov, 2018

Etter at alle låtene er fremført trenger de nasjonale juryene litt tid til å regne seg frem til hvilken poengsum de skal gi.

Vel i hvert fall fra 1960 var det et faktum man tok hensyn til.

Og fenomenet pauseinnslag ble introdusert for det europeiske TV-publikummet.

I løpet av årene har vi sett ballett, klovner, trylling, sykkelakrobatikk så ikke kom å si at de som har arrangert har tenkt utenfor boksen.

Men, stort sett har det vært synging og dansing som har dominert pauseshowet.

Noen ganger har fjorårets vinner fått æren, vi husker kanskje best Dana International fra 1999.

Programlederen har også av og til tatt seg av oppgave, Ronan Keating tok likegodt med seg bandet sitt Boyzone på scenen.

Da Norge skulle arrangere for første gang var det høylytte diskusjoner om hvem som skulle få denne åpenbart viktige jobben for land og kongeriket.

Vår mest kjente megastjerne utenlands Wencke Myhre var ofre fremme i diskusjonen, men til slutt endte man opp med en forholdvis ukjent 16-åring med navnet Sissel Kyrkjebø.

Og snakk om å få en pangstart på karrieren sin, bare synd hun aldri har deltatt skikkelig i vår elskede konkurranse.

Pauseinnslaget fra Oslo i 2010 fremført av Madcon le en megahit i mange land så det er ikke tvil om at det er en stor reklameeffekt ute og går her.

Skal man trekke frem ett pauseinnslag fra de siste årene kommer vi ikke utenom det fra Stockholm i 2016.

Og nei, jeg tenker ikke på Justin Timberlake, men på programlederne sin uforlignelige kjærlighetserklæring til Eurovision: «Love Love Peace Peace».

Men, det er ett pauseinnslag som i grunn banker alle andre ned i støvlene.

Vi må tilbake til året 1994, de fleste som ikke er fans har antagelig glemt hvem som vant, men Riverdance husker de.

Og selv fikk jeg oppleve dette live fra 4 rad og enda synes jeg det er en av de mest magiske øyeblikkene i min 26 år i dette sirkuset som tilskuer.

Riverdance ble en så stor suksess at det ble utviklet til et helt show, jeg var selv og så på dette for ett år siden her i Oslo.

Nytt denne fantastiske miksen av irsk sang og dans.

26. nov, 2018

Enten man liker det eller ikke vil vedkommende som kommenterer det som skjer på TV-skjermen utgjøre en del av opplevelsen av akkurat den årgangen av Eurovision.

Og en ting er sikkert, de som har hatt oppgaven har gått til den med svært forskjellig inngangsvinkel.

Stort sett har vel de som har gjort oppgaven for NRK vært av den informative typen som ikke la så mye personlig mening inn i hva vedkommende sa.

Det som har avveket mest fra dette er vel Jostein Pedersen, men ifølge det han sa til oss i Grand Prix-klubben da han var vår gjest på høsttreffet var at han ble bedt av sine overordnede om å fortelle sin ærlige mening om det han så og hørte.

Han gjorde så og ble vel både elsket og hatet for det. Men, en hyggelig kar er han uansett.

Nåværende norsk kommentator Olav Viksmo-Slettan gjør jobben for 10 gang hvis det blir han som drar til Israel neste år.

Og de fleste er vel passe enig i at han gjør en ganske så god jobb han også.

Nå skal det sies at siste gang jeg så en internasjonale finale på norsk jord foran en TV-skjerm tilbake i 1993.

Den gang var det Leif Erik Forberg som kommenterte så dere skjønner at dette med norske kommentatorer ikke er helt det jeg har mest mening om.

Tilbake i 2009 da Synnøve Svabø var kommentator krasjet datamaskinen hennes før den andre semifinalen så jeg hjalp henne faktisk med manus før den TV-sendingen, det var moro.

At hun tok litt av under avstemmingen i finalen er forståelig, men for mange gikk det hele litt over streken, vel min strek ligger lenger fremme.

Vrenger vi øynene utenlands på dette området er det en kommentator vi ikke kommer utenom og det er britiske Terry Wogan.

Han kommenterte hvert år fra 1980 til 2008 pluss at han kommenterte i 1973 og 1978, i tillegg var han radiokommentator i 1971.

Så ingenting å si på jobberfaringen på dette arrangementet.

Han ble kjent for å krydre sin kommentering med typisk, og litt nedlatende, britisk humor om andre europeiske deltagere.

Sånn blir det av og til bråk om, men ikke verre enn at vi kunne tolerere det.

Video viser det noen mener er de ti høydepunktene av det Terry sa, personlig mener jeg de har uteglemt den beste av dem all.

Tilbake i 1996 deltok Kroatia med Maja Blagdan og midt i låten setter i det som kan høres ut som det hylet.

Da slo likegodt Terry på mikrofonen og sa rett og slett: Ro deg ned kjerring.

Så mulig ikke alt var bedre før da….

23. nov, 2018

Selv med over 1500 internasjonale Grand Prix-låter på listen er det de 66 låtene som har vunnet som vil skinne sterkest for de fleste.

Og blant disse 66 (husk at det var 4 vinnere i 1969) så er det alt fra mesterverk til låter man mener vant ganske så ufortjent.

Skal jeg nevne de mest fortjente vinnerne etter min mening kan jeg jo start med den nyeste og det er «Euphoria» fra 2012.

Tilbake i 2006 ble jeg kjempeglad da Finland endelig vant med sin «Hard Rock Hallelujah».

Jeg hadde vel ikke helt tro på at de skulle klare det med en slik låt, men da jeg under en generalprøve så godt voksne grekere digge denne låten skjønte jeg at det var håp.

Av de tre norske vinnerne må jeg holde en knapp på Secret Garden og «Nocturne».

Min første norske seire live og da det gjenstod 2 land å stemme regnet jeg meg frem til at vi ledet med 25 poeng og dermed måtte vinne og startet jubelen.

På 80-tallet finner vi den vinnerlåten jeg liker minst og det er tyske Nicole, skjønner at den vant, men liker den gjør jeg ikke.

Det foregående tiåret brakte oss vel flest hits og skal jeg trekke frem min favoritt blant disse må det bli vinneren fra 1970, Dana.

«All Kinds Of Everything» er en søt liten sak og setter meg alltid i en trivelig stemning.

Men, skal jeg avslører min absoluttet favoritt blant vinnerlåtene må vi tilbake til 60-tallet.

Med ett enslig poeng slo spanske Massiel superstjernen Cliff Richard til alles store overraskelse og sikker forskrekkelse.

Låten «La, La, La» har vel blitt mest kjent for sine mange La’er, hele 138 ganger ble akkurat det lille ordet brukt.

Grunnen til at dette er min favoritt-vinner er så enkelt at det er en livsglede og energi i fremføringen som tiltaler meg.

Og da får det så være at livsgleden formidles av mange la’er.