Mangt og mye om Grand Prix og Eurovision

14. nov, 2020

Endelig var vi trygt plassert inn i ett nytt årtusen og etter et to nordiske land hadde fått arrangert skulle det østlige av Europa ta over hele greia i mange år fremover.

Så dominant var den delen av vår verdensdel at noen muligens fryktet for konkurransens fremtid.

Vel, jeg vil vel påstå at det vel heller var slik at de østlige landene først skjønte hvordan få ett telefonstemmende publikum til å bite på stemmekroken.

Diplomatisk nok velger jeg denne lørdagen å fremheve en partylåt fra sånn cirka helt midt i Europa.

Østerrike kan man vel si har lett adkomst til både øst, vest, sør og nord i Europa.

Ikke at det har gitt dem plagsomt mye fordel i ESC-sirkuset, stort sett har deres poenghøst vært av det magre slaget.

Bidraget fra 2002 kalt «Say A Word» var ikke noe unntak.

Av de 26 poengene Manuel Ortega klarte å karre til seg kom hele 12 av dem fra den tyrkiske juryen.

Og siden herr Ortega hadde min favorittlåt dette året hadde jeg vel tyrkisk smak det året da.

Norge var som kjent ikke med dette året så hva norsk smak hadde ment om denne låten blir dermed umulig å vite.

Jeg var til stede i Tallinn og fikk hilse på Manuel og har var like hyggelig i virkeligheten som han fremstår på skjermen.

Manuel har egentlig etternavnet Hanke er født i 1980.

Dog har han spansk mor så der er kanskje derfra han har artistetternavnet sitt.

Han har vært medlem i ett av de eldste guttekorene i Østerrike og hadde en stor hit i 2001.

Mye mulig at det gjorde at han vant den østeriske finalen året etter med veldig lite margin.

Etter sin ESC-deltagelse har han ikke ligget på latsiden.

Han påstår selv på sin egen nettside at han har vært gift 2 ganger og har 2 barn.

6 album og hele 21 singler skal han ha utgitt.

Som om ikke dette være nok deltok han den ukrainske versjonen av Skal Vi Danse i 2006.

Allsidig kar med andre ord og skal jeg bare si ett ord til i dag så blir det at alle burde lytte til denne låten og danse.

12. nov, 2020

Vi var nå inne i den perioden der de de beste landene plasseringsmessig året før gikk direkte til finalen året etter.

Dermed gjorde 14.plass i 2006 det slik at dette årets deltager måtte delta i semifinalen fra helvete.

Jeg velger å kalle den det da hele 28 låter skulle ut og kjempe om 10 finaleplasser.

Dog, måtte den norske vinneren først kjempe seg til finale og deretter gullfinale for å kunne møte denne utfordringen.

Som året før skulle det vise seg at kjendisstatus stort sett hadde en god del å si for sjansene til finaleavansement.

Det var vel bare rockebandet Crash! av de som tok seg direkte til finalen som var ukjent for folk flest.

Nå var riktignok komponisten av deres låt Trond «Teeny» Holter allerede mannen bak mange av Wig Wam sine låter så han kunne MGP-sakene sine kan man si.

Sett med norske nasjonalistiske komponist-øyne var dette en litt trist årgang, det ble nemlig sendt inn flere låter fra Sverige enn fra Norge.

Sånn sett var det vel bare en smule rett og rimelig at en svenske med det kjente navnet Thomas G:son som vant hele greia.

Han hadde fått damen som like før hadde endt på 2.plass i «Skal Vi Danse» til å synge «Ven A Bailar Conmigo».

Så spansk tittel, svensk komponist og helnorsk artist Guri Schanke skulle dermed dra til Helsinki og kjempe om en finaleplass.

Thomas G:son gjorde vel i grund storeslem denne kvelden da han også hadde en finger med i spillet i låter som kom på andreplass «Rocket Ride».

Den låten var forresten den andre låten hvor ett daværende medlem ab MGP-klubben var involvert.

Det var nåtidens Dagsrevy-reporter Knut Øyvind Hagen som med solid svenskehjelp kanskje hadde kveldens mest utpregede slagerlåt.

Om Jannicke Abrahamsen som sang denne låten eller gruppene Crash! eller Dusty Cowshit som også kom seg til gullfinalen hadde gjort en bedre figur enn Guri i Finland er jeg vel ikke så sikker på.

Det var nemlig slik at i semifinalen dette året møtte man ikke mindre enn 27 konkurrenter og så mange låter har den aldri vært i en ESC-sending noen gang.

Og jeg tviler vel på at det blir så mange noen ganger heller.

Ikke helt uventet klarte ikke fru Schanke oppgaven og finalen gikk uten norsk tilstedeværelse.

Nå kom Guri på en helt grei 18.plass faktisk, hun slo «verdensstjernen» DJ Bobo og tapte nok også en del poeng grunnet den portugisiske låter.

De stilte nemlig med en låt som både i tittel og stil som var litt for lik oss og jenta som sang var såpass mye yngre enn Guri så ikke rart at den låten misset finalen med bare 3 poeng.

Det var nemlig bare land fra den østlige delen av Europa som tok seg til finalen og det utløste ett ramaskrik av dimensjoner.

Så året etterpå var en-semifinale-greia sendt i søpla, fra da av var de to semifinale og 20 land som fikk ta seg til finalen.

En av de bedre bestemmelser EBU har gjort og uansett Guri gjorde så godt hun kunne og mer kan man ikke kreve.

10. nov, 2020

Selv om de som har lagd MGP i NRK har vært et oppkomme av ideer gjennom tidene har de vel aldri heller vært blinde for hvordan man gjorde det i andre land.

Allerede tidlig på 2000-tallet begynte svensk TV med delfinaler der man dro på en turne gjennom landet og valgte låter som skulle få synge i finalen.

Så dette herrens året var det Norges tur, ryktene sier at mange byer ble spurt, mange sa nei takk, heldigvis var Alta, Bodø og Bergen rause og sa ja.

Alta er dermed det stedet med verdens nordligste ESC-relaterte arrangement og har vel det muligens på skrytelisten sin.

De tre delfinalene endte stort sett med at de to mest kjente artistene tok seg rett til finalen og så var det hipp som happ hvem som kom til siste sjansen.

I Siste Sjansen-showet som ble sendt dagen før selve finalen var det de to låtene fra siste delfinale uken før som tok seg videre til finalen.

Med andre ord, de som stemte kunne virke såpass utrygg på det nye systemet at de valgte det kjente og det de hadde hørt sist.

Når man ser på opphavsmenn-listen på dette årets låter var det fortsatt mange svensker som gjerne ville være norsk for en kveld.

Det ble de snytt for, for dette året ville det norske publikummet at vi skulle være helnorsk.

Etter en superspennende avstemming der avgjørelsen først kom etter siste jury var det «Alvedansen» som gikk seirende ut.

Siste jury var folket på Vestlandet så muligens var dette en takk for sist da Oslo-juryen snøt Tor Endresen for seieren i 1992.

Selv var han med i dette årets finale også, men kom seg ikke videre til gullfinalen denne gangen.

Vinneren Christine Guldbrandsen lå nemlig «bare» på tredjeplass før siste avstemming, men ett stemme-ras frem hjemlige trakter gjorde susen.

Østlendingene Queentastic og Hans Petter Moen/Kim Arne Hagen måtte dermed surt se at seieren glapp på oppløpet.

Vår ESC-representant dette året er siste gang ESC-publikummet har hørt det norske språket i finalen.

I finalen som vi var direktekvalifisert til kom vi på en helt grei 14.plass.

Christine har i ettertid lagd en engelsk versjon av låten, mon tro om den hadde gjort det bedre i Athen?

7. nov, 2020

Hvis man er en musikkelsker som meg har man noen låter som rett og slett er medisin.

Siden vi har snakker om party så må jeg trekke frem den låten som rett og slett får meg i aller best humør av dem alle.

Vi skal til den siste finalen i forrige årtusen og hjemmehåpet i finalen arrangert i Jerusalem.

Guttegruppen Eden sang låten «Yom Huledet (Happy Birthday)» og det endte for dem på en fin 5.plass.

Det bare er noe ved den låten som bringer frem ett smil og en lykkefølelse uansett hver gang jeg hører den.

Jeg blir bare i godt humør og da kan vel dette med rett kalles min musikalske lykkepille.

Alltid kjekt å ha en slik medisin hvis humøret eller andre ting gjør hverdagen vel grå i blant.

De fire gutta i Eden, Doron Oren, Rafael Dahan og brødrene Gabriel og Eddie Butler startet gruppen i 1996.

Det kan virke som om de ikke fikk mye ekstra drahjelp av å gjøre det bra i en internasjonal finale.

For allerede i 2001 ble gruppen oppløst.

Eddie Butler representerte Israel i 2006 da som soloartist.

Doren ser jeg er skuespiller, Rafael har en navnebror som er kjent fotballspiller og Gabriel har endte som skuespiller han også.

Dem om det, skal du bli i godt humør anbefales denne låten på det sterkeste, har du i tillegg bursdag er den perfekt på den festen.

5. nov, 2020

NRK tok litt til vett dette året og valgte å ikke ha en åpen konkurranse.

Derimot fikk 8 utvalgte artister og komponister stille med sin egen utvalgte låt.

Dermed steg kjendisfaktoren betraktelig og det var vel bare Tor Endresen som denne gang var i gruppen Seppo som ikke kom seg til gullfinalen.

Mulig at det var det faktum at konstellasjonen Seppo ikke hadde vært med før som gjorde at gullfinaleplassen glapp for vår venn herr Endresen.

For i gullfinalen møttes bare deltagere som hadde vært med før.

Mens Jorun Erdal og Cheezy Keys bare hadde fine plasseringer før, kan vel ikke det samme sies om Jahn Teigen.

Han hadde fått med seg Anita Skorgan på komponistsiden, men det holdt nok bare til 4.plass dette året.

Det var Jorun som gav årets vinnere Wig Wam best kamp om seieren.

Hun startet gull-avstemmingen med å lede etter at to landsdeler hadde avgitt sine poeng, men derifra var det hele en fin drøm for gutta i Wig Wam.

«In My Dreams» sang de og med tidenes mest freidige mot satte gutta kursen mot Kiev og Ukraina.

Rock er som kjent ikke noe ESC har blitt belemret for mye av og overalt hvor de norske deltagerne viste seg frem ble det furore og oppstyr.

Og med en frontfigur som kalte seg selv Glam var det veldig gøy å være norsk fan tilstede i arrangørbyen dette året.

Dette er dog en konkurranse der fremføringen skal få de som ser på og stemmer til å stemme på akkurat deg og ikke en konkurransen om mest oppmerksomhet.

Da var det vel bare rett og rimelig at vårt rockeforsøk ble belønnet med en 9 plass i finalen, lite viste man at man samtidig brøytet veien for noe enda mer rockete neste år.