Mye om mangt annet

2. sep, 2022

Tenkte jeg skulle bruke denne høsten på å fokusere på de låtene som var nærmest på seieren, men andre ord de som kom på andreplass.

Fokuserer på låtene fra 1975 og utover da de har blitt stemt på etter samme poengsystem, dog som vi vet har det blitt gitt ut doble antall stemmer siden 2016.

Jeg har valgt å lage en rekkefølge basert på hvor mange poeng andreplassen var fra å vinne og starter i dag med den som var lengst unna poengmessig.

Selv med doble antall poeng delt ut siden 2016 er det faktisk Alexander Rybak som fortsatt holder tittelen som den mest overlegne seierherren i antall poeng.

Hele 169 poeng var det ned til islandske Yohanna som kom på det som nok ikke føltes som en veldig sur andreplass.

Til det var seieren altfor overlegen og for meg personlig som hadde denne låten på topp var det stort at den kom på andreplass.

For meg var det den spenningen jeg følte på under avstemmingen, at Norge kom til å vinne var vel klart ganske så tidlig i avstemmingen.

Og hvem tror dere det er som veiver det islandske flagget på slutten av videoen, ingen mindre enn meg selv.

Låten «Is It True» kjempet en hard kamp på den aserbajdsjanske låten om å kapre dette landets andre andreplass.

De fleste er vel enige at den eneste feilen med denne låten er at den stilte opp i 2009, de fleste andre år hadde den nok vunnet ganske så enkelt.

Låten ble i likhet med den norske vinnerlåten en hit i en del land, siden har vi nok ikke hørt så mye fra Yohanna.

Hun heter egentlig Johanna Gudrun Jonsdottir og hun gav ut sin første plate allerede som 9-åring.

Hun har gitt ut 5 plater hvorav 2 an dem er jule-album og ellers så bodde hun noen år på Kongsvinger for å komme seg nærmere det europeiske kontinentet.

Sikkert kjekt å vite for folk derifra at det ansees som akkurat det.

Yohanna har prøvd seg to ganger til i den islandske finalen uten at det gikk hele veien, men låten hennes fra 2011 «Nott» deltok i MGP-klubbenes egen internasjonale finale og der vant den.

Man kan jo håpe at 2-barns-moren ikke har gitt opp drømmen om å vinne ESC og kommer tilbake snart, hun er tross alt bare 31 år.

8. apr, 2022

Av person så er jeg introvert og det å skulle åpne seg føles ganske så skremmende, men jeg gjør ett forsøk så ser vi hvordan det går.

I mange år har jeg levd et trygt og greit liv på så mange måter. En trygg og godt betalt jobb og en ektemann jeg elsker å være sammen med. Men andre ord gikk jeg på en sti som føltes veldig trygg og behagelig å gå på, så hvorfor gjøre noe med det?

Tja, si det, innerst inne følte jeg vel åpenbart er trygt og greit er akkurat det, kjedelig, men trygt og greit, hva om man gikk utenfor stien en gang og kanskje fant noen spennende? Dog, trygt og greit er ett ganske så godt lim, så det måtte litt jobb til for å få sluppet seg løs fra det limet.

Jeg trivdes i jobben, men ikke på jobben hvis det gir mening for noen. Før koronaen kom hadde jeg vel aldri prøvd hjemmekontor, jeg var at den mening at jobb skulle skje på jobben og hjemmet skulle være kun det. Så kom det viruset som sendte storparten av de som jobber på kontor hjem for en veldig lang stund. Og underet over alle under, jeg fant meg veldig godt til rette i dette nye miljøet. Ja, jeg rett og slett elsket det.

Da restriksjonene ble løftet sist høst ble det klart at min arbeidsgiver så får seg at man skulle returnere til kontoret og at det meste skulle gå tilbake til den gamle normalen. Vel, litt mer hjemmekontor skulle være greit, men aller helst den gamle normalen.

For en som hadde forelsket seg i den nye hjemme-normalen ble det den dråpen som fikk mitt arbeids-beger til å flyte over. Jeg hatet tanken på det og litt lite uoverveid sa jeg like godt opp en meget godt betalt jobb, kanskje litt mye i håp om at min arbeidsgiver skulle bli desperat og ta meg tilbake, men det skjedde altså ikke.

Min kvinnelige sjef og jeg kom vel aldri helt overens, noen typer personligheter blir man aldri fortrolig med og selv om hun prøvde sitt beste så var hun aldri i nærhet å få meg inn i sin jobb-flokk. Og det er faktisk noe en leder bør prøve på. Innrømmer mer enn gjerne at jeg ikke alltid er den enkleste å ha med å gjøre med, og jeg er vel egentlig ikke en flokk-type. Er vel heller av den typen som søker selskap når jeg selv føler for det.

Som sagt så gjort, jeg sa opp jobben og gikk vel på en liten smell da jeg innså at min arbeidsgiver slett ikke ville be på sine knær at jeg kom tilbake. Det gikk såpass inn på meg at jeg var sykemeldt de to siste månedene av min arbeidstid, jeg trengte å komme meg og hadde en lege som så det og det er jeg takknemlig for. Jeg møtte nemlig etter min mening veldig lite empati fra min arbeidsgiver da jeg gikk på denne smellen, det å ønske god bedring er en heller fattigslig form for empati.

Når man har passert 57 år skriker ikke akkurat arbeidsmarkedet etter deg, men jeg søkte på noen jobber som jeg følte kunne passe meg. Jeg fikk ett napp og etter to intervjurunder fikk jeg faktisk jobben og det til helt greie vilkår, åpenbart en ny arbeidsgiver å satse på.

Men, når ting baller på seg skjer det noe med en, jeg burde jo vært super-glad og veldig lettet at jeg fikk med ny jobb såpass fort. Men, inne i meg var jeg helt følelsesløs, greit at jeg fikk jobben, men jeg ville jo egentlig ikke ha den. Mitt følelsesregister var mildt sagt i ett indre opprør og jeg var ganske så rådvill egentlig.

Jeg har brukt min ektemann som sparringspartner og han har gitt meg mange gode og fornuftige råd og i de flestes øyne ville jo alt annet enn å i hvert fall prøve seg på deg nye jobben være utelukket. Det var vel også tanken da jeg gikk for å møte opp på første arbeidsdag. Men, på turen dit så innså jeg at jeg ikke fulgte hjertet mitt så da jeg møtte han som skulle bli min overordnet sa jeg bare at jeg ikke kom til å ta jobben og at jeg beklaget alt styret jeg stelte i stand med å takke nei til jobben første arbeidsdag.

Det var med en blanding av forskrekkelse og fryd jeg gikk hjem igjen, var jeg absolutt gal eller hadde jeg akkurat tatt en fornuftig beslutning. Vel, akkurat det siste må jeg vel bruke tiden fremover til å bevise. For som min ektemann sier, jeg må jo bruke tiden min til noe fornuftig og det er kanskje det faktum at jeg skriver dette første steget til å gjøre.

Jeg har fablet om å kunne skrive lenge, men den berømte fingeren har sittet veldig langt inn og godt festet. Riktignok skriver jeg på bloggen min om MGP og ESC, men det er stort sett korte tekster og egentlig ikke veldig mye jobb, dog jeg skriver på denne bloggen min hele året så jeg er aldri arbeidsledig for å si det sånn.

Denne bloggen har aldri vært personlig på noen måte, den har mer vært min mening om låter i MGP og ESC-sfæren pluss historiske tilbakeblikk når det har passet seg sånn, men nå skal det altså bli en endring på det. Jeg ønsker å skrive betraktninger på forskjellige temaer som jeg måtte føle for.

Første tema ble altså mitt ønske om å gjøre endringer i livet mitt og det har jeg faktisk gjort nå. Jeg er så heldig at jeg har noen oppsparte midler og trenger dermed ikke inntekt til jeg kan begynne med å få utbetalt pensjon om ikke altfor mange år. Så hvorfor skal jeg jobbe mer da? Skal livet kun dreie seg om å tjene opp nok pensjonspoeng slik at pensjonen blir høyest mulig?

Det kan virke som om vårt samfunn er veldig fokusert på akkurat den tingen, livet skal åpenbart ikke nytes til fulle før man har oppnådd pensjonsalderen sin på den rette og vanlige måten. Men, vanlig er en ting jeg aldri har hatt den store sansen for å være. Så hvorfor være det nå?

Ektemannen min har litt tvil om dette er en gjennomfør plan og det forstår jeg han på, men jeg velger å bruke den skepsisen som en drivkraft for å få noe til i stedet for at den skal ta fra meg motet til at den endringen jeg har gjort er til det bedre for meg.

Vi får se om dette prosjektet baller på seg eller om det hele går helt i ball, hei på meg det trenger jeg.

13. jul, 2017

Forrige tur var veldig planlagt, fast ruteplan hver dag og det er i grunn helt greit å feriere på den måten. Men, vi kan også feriere på en helt annen måte.

Og det har vi nettopp gjort. Det har seg sånn at vi har veldig lyst til å gå til Trolltunga, men vi er i grunn ikke så veldig glade i all slags vær. Så vær-messig må ting klaffe før den turen blir gjennomført.

Vi har faktisk prøvd en gang før, det var utrolig bra vær, men dumme som vi er startet vi fra utgangspunktet rundt 14:00. Vi trodde det skulle bli en kjapp tur vi, men da vi hadde brukt nesten en time på på den første kilometeren som er ren klatring og skjønte at totalt var det 21 kilometer igjen skjønte vi at vi var på ville veier. Så vi snudde og gikk ned igjen.

Klok av skade har vi nå skjønt at vi må starte turen tidlig om morgenen. Trolltunga har blitt veldig populær så det er bortimot umulig å finne overnattingsmuligheter. Og da værmeldingen var tålig bra så satset vi på at den endelig kunne bli en gåtur på oss. Og til tross for at vi ikke klarte å finne overnattingsmuligheter dagen før vi dro valgte vi likevel. Alt orden seg for greie gutter tenkte vi.

Været på østlandet var tålig bra når vi dro og optimismen steg raskt for at dette kunne bli en fin tur. Men, straks vi forlot Notodden med retning Haukeli begynte det å regne. Og det ble bare værre. Vi hadde med mat for vi hadde tenkt å ta lunsjen langs veien ett sted. I stede tok vi en kaffe og en baguette på Åmot.

Da vi kom til Haukeli regnet det bare værre og når værmeldingen for Trolltunga neste dag i grunn ikke var like oppløftende måtte vi innse at vi nok burde finne en annen endestasjon for dagens reise. Vi bestemte oss kjapt for at den endestasjonen skulle være Haugesund. Det er jo en kjekk by.

Vel fremme var været ganske bra, men ikke spesielt varmt. I Haugesund var det et sykkelløp for barn som vi så litt på, men ellers var det en ganske død by. Da vi senere spiste middag fant vi fort ut at det ikke ble mye liv i den byen den kvelden. Vi var veldig usikre på hva vi skulle finne på neste dag så vi bestemte oss for å bestemme det neste morgen.

Neste morgen kom og da det fine været værmeldingen vår hadde lovd oss uteble fant vi ut at hvis det var noe vi kunne tenkt oss å gjøre var å gå inn til Vøringsfossen. Så da satte vi kursen for den destinasjonen.

Vi hadde i grunn god tid så vi stoppet først en tur i Odda der vi tok en kaffe og en liten stopp i Eidfjord og fikk gjort litt shopping. Men, været var i grunn ikke helt på vår side. For når vi stoppet også når vi tok en liten lunsjpause langs veien begynte det å regne. Skulle neste tro at værgudene virkelig har noe i mot oss. Men, vel fremme litt nedenfor Vøringsfossen der man kan gå nesten helt til fossen stoppet vi og bestemte oss for å gå den turen vi hadde planlagt.

Som to fjellgeiter formelig hoppet vi frem i ura, for man måtte formelig gå fra stein til stein for å komme frem dit vi skulle. Ikke rart denne gåturen er liten annonsert, for nede i det juvet vi gikk hadde det vært en smule vanskelig å redde noe ut derifra. Det var en litt strabasiøs tur, men for en belønning å stå under fossen. En smule vått var de, men som dere ser på bildet var det en fornøyd kar som kom seg dit.

Vel tilbake på veien dro vi kjapt innom det nye utsiktspunktet de nettopp har lagd ved Vøringsfossen. Og siden det fortsatt var regnvær så bestemte vi oss likegodt å dra hjem igjen til Oslo. Så siden vi i grunn allerede var på så godt vei opp på Jotunheimen så bare fortsatte vi videre. Og straks vi hadde lagt vestlandet bak oss brøt skyene opp og vi fikk endelig se solen skinne og vi skjønte fort at Østlandet var den rette destinasjonen. Vi stoppet i Gol for middag og når klokken var 21:30 var vi tilbake i Oslo. Så mindre enn 45 timer etter vi dro var vi hjemme igjen. Så ikke kom og si at vi kaster bort tiden. Men, vi håper på at neste ferie blir en smule lengre da.

8. jul, 2017

Med ett bilde av denne kule typen som utkonkurrerte selv meg i fargerikhet så passer jeg på å ønske alle en riktig god fortsettelse på sommeren. Som vanlig i Norge er det rimelig skiftende vær så vi får mye de fine dagene og tenke på at jorden faktisk trenger regn de dagene vinfår det ned over oss.

7. jul, 2017

Så var vi klare for siste dag på sykkelen. En dag som skulle opp ved selveste Big Ben. Første del var 12 kilometer på sykkelen var fra East Grinstead til Crawley hvor fra vi skulle ta en halv times togtur. Og for de som ikke vet det, Crawley er hjembyen til flyplassen Gatwick. På turen dit syklet vi nok en gang gjennom masse skog som var tildels overgrodd så vi fikk egentlig se lite av landskapet. Men, det lille vi så var pent.

 

Togturen endte i Coulsdon som ligger bare 3 mil sør om London Sentrum. Nok en gang fikk vi se masse skog og jorder, men det ble mer og mer bebyggelse jo nærmere vi kom London. Og deler av turen gikk langs elven Wandle. Det er helt klart at de som er ansvarlig for disse nasjonale sykkelstiene i Storbritannia burde ta seg en studietur til Frankrike. Noen steder var det så overgrodd at man måtte gå av sykkelen og nærmest krype under vegetasjonen for å komme frem. Men, frem kom vi. Det skal mere til enn noen lavt-hengende vegetasjon for å stoppe oss.

 

Det var overraskende landlig helt til vi var en mil unna målet vårt i London sentrum. Vi tok en iskrem-rast før vi satte i gang med den siste milen og da måtte vi kjøre i gatene sammen med biler, busser og andre kjøretøy. Det gikk i grunn veldig greit, nå var det å kjøre på venstresiden kommet på plass i hodet og man syklet rundt i denne storbyen som om man ikke hadde gjort noe annet. Dog var det litt skummelt når en 2-etasjes buss sneide rett forbi deg på gata. Uansett var det en lettelse når man så Big Ben i det fjerne og viste at målet var nådd. Vel fremme ved Big Ben måtte man jo ta en  selfie med det selvsamme bygg i bakgrunnen før man syklet over Westminster Brigde og var fremme ved det siste hotellet man skulle overnatte på. Resten av gjengen som var på samme tur som oss kom ikke lenge etter oss så det var en fornøyd gjeng som leverte syklene tilbake til Matteo som måtte reise tilbake til Paris påfølgende dag og starte turen på nytt. På denne turen hadde han 9 stykker med seg, på neste tur skulle han ha 45 stykker med seg. Det blir mye bagasje for han å frakte.

 

Alt i alt var dette en veldig fin tur, selv om det ble litt for mye kjøring i skogen for vår smak. Neste gang tror jeg vi satser på en tur langs en kyst, straks mere å se på der. Og det blir med samme reisefølge som denne gang, jeg har verdens beste reisepartner. Og takk til dere som har giddet å lese dette.