8. apr, 2022

Når det baller på seg

Av person så er jeg introvert og det å skulle åpne seg føles ganske så skremmende, men jeg gjør ett forsøk så ser vi hvordan det går.

I mange år har jeg levd et trygt og greit liv på så mange måter. En trygg og godt betalt jobb og en ektemann jeg elsker å være sammen med. Men andre ord gikk jeg på en sti som føltes veldig trygg og behagelig å gå på, så hvorfor gjøre noe med det?

Tja, si det, innerst inne følte jeg vel åpenbart er trygt og greit er akkurat det, kjedelig, men trygt og greit, hva om man gikk utenfor stien en gang og kanskje fant noen spennende? Dog, trygt og greit er ett ganske så godt lim, så det måtte litt jobb til for å få sluppet seg løs fra det limet.

Jeg trivdes i jobben, men ikke på jobben hvis det gir mening for noen. Før koronaen kom hadde jeg vel aldri prøvd hjemmekontor, jeg var at den mening at jobb skulle skje på jobben og hjemmet skulle være kun det. Så kom det viruset som sendte storparten av de som jobber på kontor hjem for en veldig lang stund. Og underet over alle under, jeg fant meg veldig godt til rette i dette nye miljøet. Ja, jeg rett og slett elsket det.

Da restriksjonene ble løftet sist høst ble det klart at min arbeidsgiver så får seg at man skulle returnere til kontoret og at det meste skulle gå tilbake til den gamle normalen. Vel, litt mer hjemmekontor skulle være greit, men aller helst den gamle normalen.

For en som hadde forelsket seg i den nye hjemme-normalen ble det den dråpen som fikk mitt arbeids-beger til å flyte over. Jeg hatet tanken på det og litt lite uoverveid sa jeg like godt opp en meget godt betalt jobb, kanskje litt mye i håp om at min arbeidsgiver skulle bli desperat og ta meg tilbake, men det skjedde altså ikke.

Min kvinnelige sjef og jeg kom vel aldri helt overens, noen typer personligheter blir man aldri fortrolig med og selv om hun prøvde sitt beste så var hun aldri i nærhet å få meg inn i sin jobb-flokk. Og det er faktisk noe en leder bør prøve på. Innrømmer mer enn gjerne at jeg ikke alltid er den enkleste å ha med å gjøre med, og jeg er vel egentlig ikke en flokk-type. Er vel heller av den typen som søker selskap når jeg selv føler for det.

Som sagt så gjort, jeg sa opp jobben og gikk vel på en liten smell da jeg innså at min arbeidsgiver slett ikke ville be på sine knær at jeg kom tilbake. Det gikk såpass inn på meg at jeg var sykemeldt de to siste månedene av min arbeidstid, jeg trengte å komme meg og hadde en lege som så det og det er jeg takknemlig for. Jeg møtte nemlig etter min mening veldig lite empati fra min arbeidsgiver da jeg gikk på denne smellen, det å ønske god bedring er en heller fattigslig form for empati.

Når man har passert 57 år skriker ikke akkurat arbeidsmarkedet etter deg, men jeg søkte på noen jobber som jeg følte kunne passe meg. Jeg fikk ett napp og etter to intervjurunder fikk jeg faktisk jobben og det til helt greie vilkår, åpenbart en ny arbeidsgiver å satse på.

Men, når ting baller på seg skjer det noe med en, jeg burde jo vært super-glad og veldig lettet at jeg fikk med ny jobb såpass fort. Men, inne i meg var jeg helt følelsesløs, greit at jeg fikk jobben, men jeg ville jo egentlig ikke ha den. Mitt følelsesregister var mildt sagt i ett indre opprør og jeg var ganske så rådvill egentlig.

Jeg har brukt min ektemann som sparringspartner og han har gitt meg mange gode og fornuftige råd og i de flestes øyne ville jo alt annet enn å i hvert fall prøve seg på deg nye jobben være utelukket. Det var vel også tanken da jeg gikk for å møte opp på første arbeidsdag. Men, på turen dit så innså jeg at jeg ikke fulgte hjertet mitt så da jeg møtte han som skulle bli min overordnet sa jeg bare at jeg ikke kom til å ta jobben og at jeg beklaget alt styret jeg stelte i stand med å takke nei til jobben første arbeidsdag.

Det var med en blanding av forskrekkelse og fryd jeg gikk hjem igjen, var jeg absolutt gal eller hadde jeg akkurat tatt en fornuftig beslutning. Vel, akkurat det siste må jeg vel bruke tiden fremover til å bevise. For som min ektemann sier, jeg må jo bruke tiden min til noe fornuftig og det er kanskje det faktum at jeg skriver dette første steget til å gjøre.

Jeg har fablet om å kunne skrive lenge, men den berømte fingeren har sittet veldig langt inn og godt festet. Riktignok skriver jeg på bloggen min om MGP og ESC, men det er stort sett korte tekster og egentlig ikke veldig mye jobb, dog jeg skriver på denne bloggen min hele året så jeg er aldri arbeidsledig for å si det sånn.

Denne bloggen har aldri vært personlig på noen måte, den har mer vært min mening om låter i MGP og ESC-sfæren pluss historiske tilbakeblikk når det har passet seg sånn, men nå skal det altså bli en endring på det. Jeg ønsker å skrive betraktninger på forskjellige temaer som jeg måtte føle for.

Første tema ble altså mitt ønske om å gjøre endringer i livet mitt og det har jeg faktisk gjort nå. Jeg er så heldig at jeg har noen oppsparte midler og trenger dermed ikke inntekt til jeg kan begynne med å få utbetalt pensjon om ikke altfor mange år. Så hvorfor skal jeg jobbe mer da? Skal livet kun dreie seg om å tjene opp nok pensjonspoeng slik at pensjonen blir høyest mulig?

Det kan virke som om vårt samfunn er veldig fokusert på akkurat den tingen, livet skal åpenbart ikke nytes til fulle før man har oppnådd pensjonsalderen sin på den rette og vanlige måten. Men, vanlig er en ting jeg aldri har hatt den store sansen for å være. Så hvorfor være det nå?

Ektemannen min har litt tvil om dette er en gjennomfør plan og det forstår jeg han på, men jeg velger å bruke den skepsisen som en drivkraft for å få noe til i stedet for at den skal ta fra meg motet til at den endringen jeg har gjort er til det bedre for meg.

Vi får se om dette prosjektet baller på seg eller om det hele går helt i ball, hei på meg det trenger jeg.