Mye om mangt annet

4. jul, 2017

Da vi våknet på morgenen regnet det ganske kraftig og vi var i tvil om vi egentlig hadde lyst til å sykle. I dag var det nemlig en veldig forlokkende plan B. Og den var å ta toget i 40 minutt og deretter sykle 4 kilometer før man var fremme. Men, etter å ha sjekker yr og storm og pent som var litt uklare på hva slags vær det skulle bli og om det i det hele tatt skulle regne så bestemte vi oss for å ta sjansen og syklet i vei allerede klokken 8 om morgenen. Ikke kom å si at vi sover bort ferien.

 

Vi startet fra Gisors og dagen mål var Forges-les-Eaux. Det var ganske grått og frisk temperatur når vi startet, men det lettet etterhvert og solen klarte såvidt og bryte gjennom til tider og det ble ganske så varmt etter hvert. Og bortsett fra noen få dråper holdt regnet seg unna. Dagens etappe var litt mere kupert enn de foregående, men ingen skikkelig bratte bakker som vi finner i Norge. Og man kan med trygghet si at det område vi sykler i er en del av matfatet i Frankrike. Bare så synd at det nesten er umulig å finne lokale restauranter som er åpne. Mulig dette ikke er turistsesongen enda, men matmessig har denne turen vært skuffende. I den byen vi overnattet fant vi 4 pizzeria og 1 kinesisk restaurant. Ikke mye å skryte av når man liksom er i Gourmandie.

 

Etter 2 dager i stekende sol var det ganske så behagelig å slippe stort sett unna sola og med kun sykling på asfalterte veier var det en drøm å sykle. Og det er en stor opplevelse å få sykle slik som vi gjør. Alle lukter og alle lyder man opplever gjør turen mye flottere enn om man skulle ha kjørt bil. Jeg fikk et telefon fra ett skattekontor og når diverse haner begynte å gale i bakgrunnen måtte han bare spørre hvor jeg egentlig var. Det er de færreste regnskapskontorer som driver med egg-produksjon som attåt-næring liksom.

 

Vi tok en stopp i byen Gournay-en-Bray for en kaffe og det kjøpte vi en baguette for senere konsum. Da vi en stund senere måtte stoppe for å unngå å kjøre på noen ender som krysset veien fra andedammen sin til ett jorde hvor de beitet bestemte vi oss for å ta lunsjen vår der. Endene var åpenbart ikke vant til å bli matet med brød de bare tittet rart på de brødbitene vi hev til dem.  Men, på den samme gården var det ett esel som hadde matvett. Og eselet var veldig for fornøyd med både brødbitene og den lille resten vi hadde av noen tørre kjeks. Og det ville ikke vi skulle dra. Vi fikk en venn for livet der.

 

Vel fremme i Forges-les-Eaux bor vi på ett spa-hotell så det var ikke nei i vår munn da vi ikke kunne få rommet vårt med en gang og i stede ta en dukkert i bassenget. Og basseng med jacuzzi-del var noe kroppen vår trengte akkurat da. Etter en liten til til byen tok vi oss like godt enda en tur i bassenget. Litt feriestemning må man kunne unne seg. Nok en fin dag på sykkelen med andre ord.

3. jul, 2017

Etter en god natt søvn var det på tide å forlate Cergy og sette kursen mot Gisors som en gang i verden har vært en grenseby. Her har grensen mellom Frankrike og England gått og går man enda lengre tilbake i tid regjerte også vikingene her. Dette er ett fruktbart jordbruksområde så vi vurderte å kreve dette tilbake, men da alt er stengt mellom 12 og 15 her og vi kom til Gisors da var øyensynlig ikke det kontoret som ville ha behandlet en slik søknad åpen uansett, så vi droppet det.

 

Vi startet i god stil fra Cergy og noe av det første vi opplevde var en kul rødmalt bro over en elv og på den innsjøen som elva kom fra hadde de puttet en pyramide, en smule malplassert. I den første byen vi kom til Cergy-le-Haut bunkret vi opp med drikke og mat så vi gikk ikke på samme smellen som dagen før.  Straks ute av den byen begynte vi å sykle forbi endeløse rekker med jordbruksarealet. Første innhøsting av korn var rett rundt hjørnet. Det var vel ikke så lenge før maisen ville få samme skjebne. Sukkerertene var straks klare de også. I tillegg var det vekster vi ikke helt viste hva var. Uansett, ett veldig frodig område virket det som. 

 

Vi passerte mange landsbyer, men rundt 30 plussgrader gjorde at de fleste åpenbart holds seg innendørs. For det var ikke mange menneskene vi så på veien, dog syklet vi stort sett på sykkelstier så kanskje ikke så rart. Noe som skuffer oss er at det er veldig få spisesteder å stoppe ved. Det eneste restauranten vi så på 6 mil som var åpen var ved ett slott som var eid av en golfklubb. Der ante vi at shorts og singlet ikke var helt innenfor klesmessig så vi prøvde ikke engang å gå inn. Dette slottet het Villarceaux og selve slottet var stengt siden det var mandag. Det var også Maison du Marc som var innom slotts-kategorien det også. 

 

En liten korreksjon, vi fant en restaurant som var åpen. Vi parkerte og låste syklene og plasserte dem akkurat der eieren av restauranten sa vi skulle. Men, da vi kom inn var den håndskrevne menyen på veggen utenfor noe ett filmselskap hadde brukt til ett opptak, så dette var bare en bar. 

 

Da vi kom frem til Gisors var dette en passe stor by med ganske mange butikker og til og med marked på den mandagen vi var der. Her må vi vel få OK mat tenkte vi, men den eneste bra restauranten måtte jo være ekstraordinært stengt akkurat den  dagen vi var der og vi endte opp med å spise indisk mat. Vel, mat er mat og indisk er godt det. 

2. jul, 2017

Etter en dag som turist i Paris var alt klart for første etappe. Vi startet fra hotellet og skulle rote oss ned til Notre Dame der turen hadde sin offisielle start. Vi fikk syklene og en kort introduksjon fra Matteo som ikke virket å like jobben sin altfor mye. Det skortet en smule på entusiasme i den karen gitt.

 

Uansett dette hadde vi gjort før så vi hev oss på sykkelen og satt av gårde. Vi hadde ikke syklet lenge før vi ante at vi muligens ikke fulgte ruten. På med kartet på mobilen for å korrigere oss inn på ruta igjen. Vel tilbake på rett spor kom vi oss greit til Notre Dame og fra der var det bare å følge Seinen til Eiffeltårnet. Det krysset vi brua og kronglet oss opp en aveny til Triumf-buen. Der vendte vi ryggen til Paris og dro på det som skulle vise seg å bli et tur utenfor allfarvei. 

 

På de neste 5 milene var vi snarlig innom ett lite bysenter.  Ellers syklet vi langs Seinen eller inne i skauen. Så det var ikke så mye å oppleve i grunn. Elvebredden langs Seinen er i grunn ganske så kjedelig. Da vi startet kjøpte vi litt å drikke, altfor lite viste det seg. Og mat hadde vi ikke, men fikk kjøpt noen nektariner og noen tørre kjeks. Og med en temperatur på rundt 25 grader så ble vi passe fort en smule dehydrert og da blir lunta en smule kortere enn vanlig. Heldigvis klarte vi å være rimelig siviliserte mot hverandre så da vi endelig så en McDonalds på veien var det i grunn ett ganske enkelt valg, vi måtte ha noe fast føde innabords. Det lå en asiatisk restaurant ved siden av, men her var det snakk om å få føde i kroppen så fort som mulig og da er man ikke kresen.

 

Med masse nye kalorier i kroppen var den siste milen til det første stoppestedet Cergy en ganske behagelig opplevelse.Vi hadde egentlig bestemt oss for å stoppe og se på severdigheter på veien, men lavt blodsukker får ta skylden for at det slottet vi så i Maisons-Laffitte ble fort og gærnt kjørt forbi. Vi gir også blodsukkeret skylden i at vi ett par ganger var en god smule ute av ruten vår, men en kjapp tur innom kartfunksjonen på mobilen fikk oss på rett vei til slutt. Den ene gangen kjørte vi feil i et kryss og var virkelig på ville veier, men når verken kartet eller den veibeskrivelsen vi har med oss stemte med virkeligheten skjønte fant vi etter hvert ut at vi måtte snu 180 grader og komme oss rett vei. 

 

Siden vi startet på en søndag var veldig mye stengt, men i morgen skal vi bunkre bedre opp med ting som holder blodsukkeret oppe.  Og det har uansett vært en fin dag på sykkelen.Og Cergy var en fin liten by med egen havn langs elva der vi spiste middag.

2. jan, 2017

Journalister er kjent for å grave dypt i godteskåla med STORE ord når ting skal beskrives.

På årets første dag fikk Norge sin første av sikkert mange suksesser med ski på bena. Daniel-Andre Tande satt alene oppe og skulle hoppe som siste mann all den tid han gjorde det best i første omgang. Og det var ifølge den ellers så emeninte sportsreporteren Karin Marie Ellefsen en umenneskelig påkjenning of press for han. Stakkars liksom.....

Joda, som toppidrettsutøver er det å ha kontroll på den mentale biten at utførelse av sporten sin viktig det, men et umenneskelig press?

Han holdt hodet klart og seilte ned til seier i rennet, men hva hadde skjedd hvis han hadde sviktet? Jeg tviler på at treneren hans hadde kommet på sletta og rundjult han og at hans engasjerte mor hadde avvist morskapet sitt og kalt han er mega-taper. Tror vel begge hadde trøstet han og sagt bedre lykke neste gang.

Umenneskelig press er bl.annet å leve med en voldelig partner eller som mange i Syria er nå, fanget i en krigssone. Det finnes flere eksempler på umenneskelig press, men å være toppidrettsutøver er ikke det.