21. des, 2018

Alt var bedre før - favoritter

Er det noe MGP gir oss så er det favoritt-låter som får evige hedersplasser i våre musikalske hjerter.

Noen ganger klarer til og med favoritt-låten å vinne og man blir helt fra seg av glede.

Andre ganger vinner en skikkelig dritt-låt og din favoritt gjør det skikkelig dårlig og du synes i grund at MGP er et tulleprogram.

Så som siste post før juleferien tar tak i oss alle deler jeg hvert tiår favoritt for meg og ifølge noen som har talt har jeg hele 607 låter å velge mellom.

På 2010-tallet tror jeg at jeg velger meg en låt som ikke kom til finalen en gang.

I 2014 sang Moi låten «Bensin» i den siste del-finalen det året og om ikke annet traff den meg.

2000-tallet holder jeg party-låten til Lene Alexandra «Silicon Valley» som en høydare.

De siste tiåret på 1900-tallet inneholdt en låt som var litt spesiell for meg.

Gruppen Sub Diva sang «Uimotståelig» i 1994 og en av de som stod bak låten var en kamerat av meg.

De hadde sendt inn låter til MGP 1993 også så allerede det året hadde jeg hørt den låten så det ble den første MGP-låten jeg hørte før norsk finale.

80-tallet vinner i mine øyne og ører er uten tvil den låten som etter min mening burde vunnet 1980-finalen.

Min favoritt-artist Alex sang «Univers» og endte bare 3 poeng bak vinnerlåten det året og det til tross for to 1-poengere fra 2 av de 9 fagdommerne.

Gud som jeg hatet Kari Diesen og Ivar Dyrhaug som jeg i grunn holdte personlig ansvarlig for dette forsmedelige tapet.

På 70-tallet burde jeg egentlig nevnt Jahn Teigen sin «Mil Etter Mil» som jeg gir hovedskylden for min stor Grand Prix interesse, men i denne serien ignorere jeg som kjent vinnermelodier.

Da velger jeg i stedet låten fra 1997 «Ikke Mitt Bord» sunget av Axel Gran. Han bodde nemlig på min hjemøy Senja og gud hvor stort det var at det var en hjemlige trakter med i denne vidunderlige konkurransen.

Men, min favorittlåt over alle favorittlåter må jeg helt tilbake til 60-taller for å vinne.

Jeg har nevnt den før, men det er absolutt ingen som slår låten fra 1966 «Vims» og det er versjonen sunget av Anita Thallaug som skinner så sterkt på min Grand Prix-himmel.

Teksten er i grunn bare svada, men er i bunn og grunn en slags kjærlighetssang, men det er den livsgleden i akkurat denne låten som gir meg et smil om munnen hver gang jeg hører den.