Mangt og mye om Grand Prix og Eurovision

16. nov, 2018

Alle flotte ballader til tross, skal det bli liv på et Grand Prix-party må det, ja nettopp en partylåt til.

Og heldigvis har Grand Prix-historien gitt oss mange låter å danse til.

Det er bortimot umulig å trekke frem ett representativt utvalg her, men jeg får heller ta med noen personlige høydepunkt.

Vi tar på norske briller først og da kommer man ikke utenom «La Det Swinge».

Her skusler man ikke tiden bort på en innledning av låten som bygger opp til party, nei her er det party fra første taktslag.

Vårt kjære naboland Sverige har gitt oss haugevis med party, det som gir meg mest partystemning er vinnerlåten deres fra 2012 «Euphoria».

Spesielt på 80-tallet var en dansk GP-låt synonymt med party, men det startet i 1979 med «Disco-tango».

Israel har også vært raus på partyfronten og der er det bidraget fra 1999 «Happy Birthday» som skinner sterkest for meg.

Men, en ting er å synge en party låt, noe helt annet er å lage party på scenen.

Og det er det noen som er bedre til enn andre.

Da kommer man ikke utenom ukrainske Verke Serduchka, «Dancing Lasha Tumbai» gav hele Europa partyfot den kvelden i 2007.

Og at det ikke finnes en øvre aldersgrense for å lage partystemning viste de russiske bestemødrene i 2012 som sang «Party For Everybody».

Men, for å finne den låten som det absolutt ikke finnes tvil om at alle krefter brukes for å lage party på scenen må vi tilbake til 1976.

Finske Fredi & Friends sang «Pump, Pump» med en slik energi at man nesten på lure på om de tok noe før de endret scenen.

Vel, jeg tror de gikk på 100% finsk sisu og det kan i grund være godt nok til å lage party, på med partyskoene dere.

14. nov, 2018

Mellom hver låt trenger den TV-stasjonen som arrangerer er lite minutt å få ett bidrag av scenen og et nytt bidrag på scenen.

Og med stadig mere stæsj som man har med seg på scenen kan jeg love dere at det jobbes på høygir disse få sekundene.

Men, dette er noe TV-publikummet skal spares for å se på.

De første årene var det programlederen som hadde ansvaret for å binde sammen sangene med noen velvalgte ord om neste låt ut.

Det var først i 1970 av postkort ble introdusert for Grand Prix-publikummet.

Og en av årsakene til innføringen skulle ha vært at siden det bare deltok 12 land det året trengte de noe å fylle ut tiden med.

Og det fleste år etter har det vært postkort.

Dog ikke i 1977, da NRK nektet BBC å vise en alkoholdrikkende Anita Skorgan i det norske postkortet som var fra en fest alle deltagerne hadde vært på.

Da kastet de alle postkortene i søpla og viste i stedet et mer eller mindre uinteressert publikum som så ut som om de var tvunget til å være tilstede.

I 1979 og 1984 hadde postkortene et humoristisk syn på de deltakende landene og i 1991 måte de deltagende artistene synge en italiensk låt.

Tilbake i 2014 måtte artistene bruke sine kreative evner til å lange sitt eget landes flagg. Og vår egen glassmester Carl Espen fikk brukt sitt yrke til å lage det norske flagget.

Smart nok har mange arrangørland skjønt at disse dyrebare sekundene kunne brukes til gratis reklame for landet sitt, gjerne med artisten sendt ut til diverse turistvennlige steder.

Det så vi senest i 2018 da alle de deltagende artistene ble spredt ut over hele Portugal der de gikk ut en dør til portugisiske severdigheter.

Irsk TV var vel den TV-kanalen som var best i turist-reklame. Og eksempelet for ett søt og fint postkort kommer derfra.

Så hvorfor ikke ta en søt vestlandsjente som både måtte ro og ri på esel i sitt postkort.

Og ikke overraskende klarte Karoline Krüger begge deler med glans.

12. nov, 2018

I våre dager er politikk liksom forbudt i Grand Prix, men jeg vil vel heller si at man må være mer kreativ for å gjøre politikk upolitisk.

Ta den ukrainske vinnerlåten fra 2016 for eksempel.

Landet hadde nettopp opplevd en krig med Russland, men så sang de om en opplevelse fra andre verdenskrig og vipps, så var sangen ikke politisk.

I år stilte både Frankrike og Italia med låter som må kunne sies å ha tydelige politiske undertoner, men likevel var de upolitiske nok til å slippe gjennom Eurovision sitt politiske nåløyet.

En sang som ble ansett å være for politisk var det bidraget Georgia skulle ha bidratt med i 2009.

«We Don’t Wanna Put In» sang Stephane & 3G, men de ble bedt om å endre teksten da den ble ansett litt på kanten siden presidenten i arrangørlandet Russland som kjent heter Putin.

Det nektet de å gjøre og trakk seg likegodt fra konkurransen.

Da var det enklere tilbake i tiden og vi må trekke frem en norsk bidrag her.

«Samiid Ædnan» var et innlegg i debatten om Alta-elva skulle bygges ut for å produsere elektrisitet.

Den endte med å bli en Grand Prix-slager av rang og Alta-elva ble ikke bygget ut så mye som opprinnelig planlagt, så da virket vel sangen da?

Nå var riktignok vår låt fra 1980 om innenriks politikk så da spørs det om den hadde vært ulovlig etter nåtidens regler.

Men, en som garantert ikke hadde sluppet gjennom er det greske bidraget fra 1976.

I sangen «Panagia Mou, Panagia Mou» som betyr «Min Frue, Min Frue» som igjen egentlig refererer til Jomfru Maria synges det om den tyrkiske okkupasjonen av Kypros.

Og her spares det ikke på kruttet, det sies at sangerinnen Mariza Koch ble truet på livet hvis hun fremførte sangen, men damen tok sjansen og overlevde.

Her synges det om flyktninger som bor i telt og tidligere fruktbare jorder ødelagt av napalm-bomber. Stygge greier med andre ord.

Tyrkia viste denne finalen, men akkurat denne låten slapp det tyrkiske publikum unna, de spilte at tyrkisk nasjonalistisk sang i stedet.

Uansett, dette er en sterk fremføring og jeg synes det fortjener ett gjenhør.

9. nov, 2018

Av og til kommer det en perle av en låt som bare er så uendelig vakker at den faktisk setter følelser i spill hos lytteren.

Og i vår kjære konkurranse har det vært noen av disse.

Underlig nok er det også slik at det noen synes er betagende vakkert synes andre er drepende kjedelig.

Vel nok en gang, dem om det, oppfattelsen av noe vil alltid differensiere fra person til person.

Men, tilbake til det vakre, årets arrangørland Portugal vant når de endelig klarte å ta det vakreste fra sin kultur og presentere det på den rette måten.

Skal jeg kåre det vakreste norske bidraget er det lett å tenke på vinnerlåten vår fra 1995 «Nocturne».

Andre vakre bidrag som dukker opp hos meg er blant annet årets litauiske bidrag «When We’re Old».

Skal jeg tenke på en vakker sang fra de tidligere tider rinner det jugoslaviske bidraget fra 1967 meg i hu.

Lado Leskovar sang «Vse Roze Sveta» som betyr «All Verdens Blomster».

Det lyder jo vakkert bare det og det er en meget trist intensitet i låten som i det hele blir ganske så vakker.

Nå skal det sies at jeg er ganske så svak for melankolske låter generelt da.

Men nok melankoli, over til en skikkelig godbit av en vakker Grand Prix-sang.

Min absolutte favoritt sang som siste låt i den internasjonale finalen i 1991 i Roma.

Og det var arrangørlandet selv som fikk denne æren og det med artisten Peppino de Capri.

«Comme È Ddoce 'O Mare» sang han og det betyr «Hvor Vakkert Havet Er».

Og det må ha vært et vakkert stykke sjøstykke som inspirerte til en så vakker sang.

Det er bare en ting å gjøre, nyt denne vakre låten som gir meg masse deilig feriefølelse av å sitte på en uterestaurant i Italia med kjæresten og nyte en vakker havutsikt.

7. nov, 2018

Dem normale tiden fra ett deltager-land melder på sin låt og artist tar det cirka 2 måneder før vedkommende skal opptre.

Og på den tiden må man velge hvordan låten skal presenteres og ikke minst hva man skal ha på seg.

For her har man tre minutter å selge akkurat sin låt til det stemmende europeiske publikum.

Så da er det å velge hva man skal ha på seg litt av ett valg.

Men, av og til må man jo spørre seg hva i all verden artisten har tenkt på i kostymevalget.

Det er faktisk en pris som deles ut hvert år til den med det styggeste kostyme kalt Barbara Dex-award.

For de uinnvidde deltok Barbara Dex for Belgia tilbake i 1993 med en kjole hun hadde designet selv.

Nå studerte hun faktisk klesdesign så kanskje ikke så rart at hun tok jobben selv, men dessverre for henne huskes hun best for kjolen i ikke kjolen.

Når man skal definere et stygt kostyme kan man ikke se på det med 2018-øyne, man må faktisk tenke på hva som var OK tilbake i tiden.

Ta kostymene til ABBA, stilriktige kan de neppe kalles.

Vel, grunnet til deres litt outrerte kostymer var faktisk av skattemessige årsaker.

Skattevesenet i Sverige krevde faktisk at for at de skulle kunne trekke fra utgiften på dem måtte de være av en art at det ikke var naturlig å gå i dem til dagligdags.

Naturligvis er det litt smak og behag hva man synes er fælt, men for noe år tilbake var jeg med i en kåring i VG over tidenes verste kostyme.

Og jeg kan i grund være enig i vinneren spanske Lydia fra 1999.

Kjolen er en uformelig fargerik sak som på absolutt ingen måte er flatterende for det som i utgangspunktet er en flott kvinne.

Jeg regner med at artister som deltar har ett utvalg av kostymer de prøver for å finne det ene rette.

Og man må jo bare lure på hvilke kostymer Lydia sa nei til.