Mangt og mye om Grand Prix og Eurovision

21. sep, 2018

Vipps så var vi tilbake på 70-tallet og siden det er fredag må jeg vel nesten servere dere en favoritt-låt fra det tiåret.

Valget er forholdsvis enkelt for meg, vi skal til tidenes beste finale etter min mening og da skal vi til 1976.

Da var det jente-trioen Chocolate, Menta, Mastik som med sprudlende humør fremførte låten «Emor Shalom».

Oversatt betyr tittelen på gruppen Sjokolade, Mynte, Tyggegummi og man kan jo lure på hvordan de kom opp med det navnet.

For øvrig betyr tittelen på låten «Si Hallo» og for en lystig måte å hedre alminnelig høflighet på da.

Fremføringen er det i grund lite å utsette på og vokalt skinner de gjennom hele låten.

Mulig at man med 2018-øyne muligens kan mene at koreografien er en smule enkel med mye kniksing.

Men, med 1976-øyne var dette i grund ganske så bra og imponerende.

Og i den grad man kunne komme gjennom TV-skjerme tilbake i 1976 så gjorde det det.

Den var vel åpenbart at datidens TV-produsenter var ganske så glad i oversiktsbilder og foretrakk det fremfor nærbilder.

Denne glade jentetrioen bestod av Yardena Arazi, Ruthie Holzman og Leah Laputin.

Førstnevnte så vi igjen på ESC-scenen da som programleder for den internasjonale finalen i 1979.

Yardena sang også det israelske bidraget i 1988. Da var forresten Leah med som korist.

Og Leah overtok jobben etter Gali Atari og var hun som sang sammen med Milk & Honey da de fremførte «Hallelujah» på Mysen i 1981 da tidenes første ESC-jubileumsshow ble avholdt.

Så nyt litt girl-power fra 70-tallet fra de gode, litt gamle Grand Prix-dager.

19. sep, 2018

Vi entrer det seneste tiåret og det med en låt som gjorde det dårlig.

Og den heller tvilsomme æren tilfaller en tidligere vinner faktisk.

Dana International hadde riktignok vært tilbake som komponist i 2008 med en hederlig plassering, men ønsket altså å prøve seg igjen som artist også.

Hun vant den israelske finalen i 2011 sånn passe greit og dro med friskt mot til finalen i Düsseldorf.

Men, med bare en 15 plass i sin semifinale var hun i grunn milevis unna en finaleplass.

Som vanlig stjal hun masse oppmerksomhet på pressekonferanser og i pressen ellers, men så var det den greia med å ha en god nok låt da.

For den var i grund ganske så tamme greier, ja rett og slett på grensen til sånn passe barnslig.

Og man kunne med trygghet fastslå at frøken International ikke hadde kastet bort mye av tiden (eller pengene hun tjente) siden hun vant på å utvikle sine vokale ferdigheter.

I tillegg virket hele fremføringen litt sånn uinspirert og den feministiske styrken hun hadde på fremføringen av «Diva» var stort sett borte.

Men, kjolen designet av Jean Paul Gaultier var et høydepunkt da.

Greit nok at låt-tittelen «Ding-A-Dong» hadde vunnet før, så kanskje det var den manglende A’en i «Ding Dong» som gjorde utslaget?

Tror vel i grunn ikke det, sannheten er vel mer at returnerende vinnere i ESC-sirkuset har en veldig stor fallhøyde når de deltar på nytt.

Bare spør Alexander Rybak, uansett Dana International er ett ikon å vår Grand Prix-verden og låten hennes fra 2011 er ikke så dårlig da.

17. sep, 2018

Vi seiler inn på 00-tallet og det kan virke som at det er slik at Israel «bare» vinner annet-hvert tiår, så dette tiåret var de ikke en gang på seierspallen.

Fjerde plass var det beste de oppnådde og det tok de turen til Kiev for å oppnå.

Shiri Maymon sang «Haskeket Snehish’ar» som betyr «Stillheten Som Forblir»

Heldigvis var damen fra Israel alt annet enn stille og vi fikk servert en flott ballade.

Deilig melankolsk og levert med masse innlevelse. Og tror dere ikke damen slo over på engelsk mot slutten av låten også.

Og den kjolen hun hadde på seg var også noe av det peneste og lekreste jeg har sett på en ESC-scene noen gang.

Shiri ble født ikke mindre på 17.mai i 1981 og startet sin karriere med å gi ut en single i 2004.

Hun vant overraskende den israelske finalen i 2005 og var egentlig imot å synge deler av sangen sin på engelsk, men lot seg overtale til å gjøre det.

Og det var kanskje en av årsakene at 7.plassen i semifinalen ble til en 4.plass i finalen.

Hun gav ut sin siste plate hittil i 2012, men hun har ikke vært arbeidsløs.

Det kan nevnes at hun har spilt rollen som en popartist i en såpeopera, og deltatt i musikaler. Ryktene sier at hun skal være med i musikalen Chicago på Broadway denne høsten.

Videre har hun i tillegg vært dommer på X-faktor og medvirket i en musikk-video til gruppen Teapacks som skulle synge for Israel to år etter hennes opptreden.

Hvis vi også tar med at hun har gjort militærtjenesten sin og jobbet som syngende bartender så skjønner vi at dette er en dame med mange talenter.

Og låten hennes fra 2005 står seg fortsatt meget godt, ikke rart den gjorde det såpass bra.

14. sep, 2018

Dagen etter at vi fikk vite at neste års arrangement legges til Tel Aviv og at den norske deltageren, hvis vedkommende går videre til finalen, må belage seg på svært dårlig tid til å gå i 17.mai tog all den tid at finalen holdes 18.mai. Og det er samme dato som da finalen ble avholdt i Oslo tilbake i 1996.

I denne serien vil jeg presentere en låt som gjorde det bra på mandager, en som gjorde det dårlig på onsdager og på fredager sånn rett før helga presenterer jeg en personlig favoritt.

Tre låter fra hvert tiår og jeg kan love dere litt av hvert og jeg har til tider noen svært sære favoritter.

Vi har nå kommet til 90-tallet som også gav Israel en seier noe som gjorde at vi tok veien til Jerusalem i 1999 og det året gav de meg min personlige favoritt av alle 41 de har gitt oss. Vil det skje neste år mon tro?

Gutte-gruppen Eden serverte oss like greit en bursdagssang «Yom huledet» som betyr fødselsdag, men de fremførte tekstlinjen «Happy Birthday» ganske så ofte i løpet av sangen.

Til vill jubel på hjemmebane klarte de en fin 5 plass og var forhåpentligvis fornøyd med det.

Det er bare noe med denne låter som gir meg et usigelig godt humør. Så her i gården trenger man ikke lykkepiller i pilleform når de kan innsats musikalsk.

Det oser av livsglede og makan til fengende lykkeønskninger på bursdagen skal man lete lenge etter.

Eden ble valgt ut av israelsk TV til å delta på hjemmebane og bestod av de fire karene Doren, Rafael, Gabriel og Eddie. Sistnevnte så vi igjen som soloartist for Israel i 2006.

Gruppa bestod fra 1996 til 2001, men hadde vel i grund bare ESC-låten som den låten som gjorde det skikkelig bra.

Uansett, one-hit-wonders er kule låter det også og dette er altså den låten fra Israel jeg synes er kulest.

12. sep, 2018

På 70-tallet vant Israel 2 ganger (på rad til og med) og gjorde det ikke dårligere inn 11.plass.

Starten på 80-tallet var rett og slett glimrende og de var en av de ledende landene resultatmessig.

To andreplasser ble det i 1982 og 1983 og felles for begge de to låtene var at 1 solist hadde med seg 5 sangere som danset i perfekt synkroni.

Den oppskriften gjentok de for øvrig i 1985 og de burde vel være fornøyd med 5.plassen de fikk det året.

Gudene vet hva de tenkte på i 1986 for de prøvde på en måte å gjenta deler av denne suksess-oppskriften, men med diverse vri.

Det skulle det åpenbart ikke gjort, da gikk det nemlig skikkelig galt.

Mulig det var det faktum at de endret til to sangere, to dansere og to korister som ødela.

I stedet for den livsgleden de hadde fått frem på scenen de foregående årene, ble dette en mer anstrengt form for moro.

Det hele ble en veldig blek og dårlig kopi av de tre foregående års bidrag, nesten på grensen til en parodi.

Heller ikke låten var vel heller ikke helt på høyden med det vi var blitt vant med fra dette landet.

Sangen «Yavoh Yom» som betyr at dagen vil komme slo dermed ikke helt til for de to artistene Moti Giladi og Sarai Tzuriel.

De møttes under militærtjenesten og etter sin heller dårlige innsats i Bergen har de ifølge det jeg kan lese meg til valg skuespillerkarrierer i stedet. Kanskje like greit.

Og for de som kan sin GP-historie husker vi at de sendte noe helt annet året etter, borte var synkronisert sam-dans.

Men, vi kan jo likevel se og høre på låten, for så dårlig var den ikke selv om den var lavpunktet for Israel på 80-tallet.