Mangt og mye om Grand Prix og Eurovision

18. okt, 2017

Nytt årtusen og slike store overganger bruker å være en god anledning til å gjøre forandringer. Før første gang i norsk finale var all musikk forhånds-innspilt og for siste gang ble finalen avholdt i NRK-studio. Nytt av året var også at de fire låtene som fikk flest poeng i første stemmerunde gikk videre til en superfinale.

Dette året ble jeg faktisk intervjuet som en del av ett av pauseinnslagene. Det var store greier da og jeg var mest nervøs for at han som intervjuet meg skulle teste meg på noen Grand Prix-spørsmål. Jeg fryktet at han skulle spørre med noe jeg ikke visste og tabbe med ut i beste sendetid. Da han la fra seg replikk-kortene sine i ett ubevoktet øyeblikk fikk jeg lurt med til å se spørsmålene og godt var det. For ett av spørsmålene hadde jeg ikke vist svaret på.

Nok en gang var det en kjendis-fattig finale. Kun Jan Werner Danielsen må kunne så å inneha kjendis-status i den første delen av alfabetet. Den til tross det ble «bare» andreplass på ham.

For det viste seg at det å starte først i finalen i en norsk finale ikke var så dumt. Den nystartete jentegruppen Charmed gjorde akkurat som navnet sitt og sjarmerte seg til topp-poeng fra alle de som stemte. Selv fagjuryen som i første runde hadde deres låt på tredjeplass endret mening etter gullfinalen og satte dem øverst da.

Så det var med stor selvtillit de tre jentene i Charmed inntok Globen i Stockholm. Og tilbake i 2000 var den hallen en svær hall etter datidens mål. Og hele 13.000 mennesker fikk være til stede på finalen.

Fest-messig husker jeg åpningsfesten som foregikk i samme hall der Nobel-prisene blir delt ut. Fornemt sted med andre ord og flott fest. Jeg husker når jeg kom inn på festen og så 4 små-jenter som stod der. Jøss, slipper de så unge folk inn tenkte jeg. Det viste seg å være jentegruppen XXL fra Makedonia som stod der. Med andre ord ett misvisende navn på en pop-gruppe. For senere på kvelden stod de ved siden av svenske Rogar Pontare og det så ut som om han kunne spist den til middag hele gjengen.

Den norske festen senere i uken foregikk på en hipp klubb med lang kø utenfor. Og alltid kjekt å kunne gå forbi køen. Og jentene sjarmerte alle som kom på festen deriblant Doktor Alban. Og ellevte-plassen de fikk i finalen var muligens litt under det man hadde forventet.

Hva husker man så fra musikk. Showet ble åpnet israelske gruppen Ping Pong. De hadde høy show-faktor og desto mindre sangstemme. Sjelden har vi hørt surere sang og hadde de ikke hatt to korister som faktisk kunne synge så hadde dette vært skikkelig dårlig. På slutten av låten viftet de med israelske og syriske flagg og det ble ikke like godt mottatt alle steder.

Nederlandske Linda hadde tidenes største kjole med fullt av folk under i begynnelsen av låten. Og ifølge den norske kommentatoren Jostein Pedersen fikk de som koret for britiske Nicky prisen for tidens dårligste koreografi.

Tyske Stefan Raab gjorde også furore og endte på femteplass. Hans låt med en barnespråks-tittel fenget mange og de kvinnelige koristene slang ut cowboy-hattene ut til publikum under låten. På en av prøvene fikk jeg tak i en av de hattene.

De to baltiske statene Estland og Latvia sendte låter som mange mente kunne ha en stor sjanse å vinne. De fikk henholdsvis fjerde og tredje plass. Vi må enda ett hakk lenger øst til Russland for å finne andreplassen. Alsou hadde en stilsikker fremføring og ble likt av mange.

Men, alle disse unge menneskene til tross, det var to godt voksne karer fra Danmark som innehadde det største sjarmekortet denne kvelden. Olsen Brothers sang «Fly On The Wings Of Love» og den dansk-koselige låten falt i smak over hele Europa. Og en seiersmargin på 40 poeng viser jo med all tydelighet at de var de beste.

Dette året sliter jeg med å finne en favoritt-låt. Kan ikke helt si at noen av disse låtene gjorde mega-inntrykk så tar jeg like godt en låt som har større underholdningsfaktor enn musikalske kvaliteter. Og jeg husker jeg hilste på gutta i Ping Pong som var riktig så hyggelige og også hadde Grand Prix-historiens første homo-kyss på scenen.

Og neste år var det også kort reisevei til finalen.

16. okt, 2017

For andre gang i Grand Prix-historien skulle årets sirkus ut av verdensdelen Europa og inn i Asia hvor Israel ligger. Mange har lurt på hvorfor Israel får være med og forklaringen er enkel. De er medlem av EBU og da kan man altså delta. Tar jeg ikke mye feil er også alle de afrikanske landene som har kystlinje mot Middelhavet medlem og kunne dermed ha deltatt.

Før vi dro i skikkelig østerled var det norsk finale. Åtte låter fikk vi høre og nok en gang var finalen ikke spesielt kjendistung. Tor Endresen var kanskje den med høyest kjendis-status og eller var det vel bare Stephen Ackles folk flest kjente til fra før. Han truet for øvrig å trekke seg fra finalen da han var gått lei av å bli kalt Elvis-imitator av pressen. Det ble med trusselen.

Siden språkregelen i internasjonale finale var lettet på så var dette første gang alle låtene i norsk finale var på engelsk. Noe Norsk Målungdom mente var god nok grunn til å boikotte TV-sendingen. De fikk nok ikke mange med seg på det, nesten 1,3 millioner så på og denne gangen gikk også telefonavstemmingen prikkfritt for seg. Hele 282.000 stemmer kom inn.

Med unntak av de som stemte i Nord-Norge var de som stemte enige om at det var kun en låt som fortjente førsteplassen. Den var Van Eijk og låten hans «Living My Life Without You». Og når fagjuryen som hadde doble stemmetall også hadde denne låten på førsteplass kan dette ikke kalles noe annet enn en samstemt seier.

Van Eijk skrev låten selv sammen med en som heter Mikkel Storleer Eriksen. Han har senere gjort furore som en av gutta i Stargate, de har mange ment burde skrive en låt for Norge i Grand Prix.

Uansett, vi dro avgårde til Jerusalem med godt mot, mange mente vi stilte med en veldig moderne låt til en forandring og trodde vi kunne gjøre det meget bra.

Turen til Jerusalem ble allerede spesiell da vi entret flyet dit i København. Det viste seg nemlig at alle de 4 nordiske landene som kunne delta det året var med på samme flyet. Jeg satt faktisk på raden bak Charlotte Nilsson som hun het da. Og det ble naturligvis mye oppstyr da 4 delegasjoner ankom samtidig på flyplassen i Israel.

Dette året hadde vi hotell rett ovenfor veien til hallen så veldig kort og greit å komme seg til og fra hallen der allting foregikk. Og selv om Israel er ett land som er full av sikkerhet merket man faktisk veldig lite til det. I hvert fall i hallen der alt foregikk.

Hva husker man så best. Jeg husker godt at den norske delegasjonen hadde sin fest på en uterestaurant og det var en riktig så trivelig affære. VI kom til den festen rett fra den slovenske festen der jeg husker at jeg pratet med de portugisiske koristene. En av dem måte jeg bare påminne om at hun hadde koret i 1987, 1900, 1993, 1996 og nå i 1999. Hva var greia liksom?

Siden man var i et for oss såpass eksotisk land ble vi med på noen turer. En av dem gikk til kong Herodes sin fjell-borg Masada og til Dødehavet. Så man har da flytt rundt i denne meget spesielle innsjøen som ligger 430 meter under havoverflaten og er verdens lavest beliggende sted.

En annen tur man tok var en rundtur i Jerusalem. Vi var 14 stykker med på tur, en av dem var Sandra Simo som sang for Sveits i 1991. Vi hadde med hele 5 sikkerhetsvakter og noen av dem gikk med skikkelige maskingevær så sjansen for at noe ubehagelig skulle skje med oss var meget lav kan man si. Vi besøkte Klagemuren og Den Hellige Gravs kirke. Og vi gikk naturligvis en tur nedover Golgata. Der reagerte jeg med litt gru på alle suvenir-butikkene. Alt dette til tross, det jeg husker best var at vi gikk under jorden der de hadde underjordiske kanaler hvor guiden sang et israelsk folke-sang. Og med det akustikken det var der nede ble dette en veldig stemningsfull opplevelse.

Som de fleste vet er det Sabbat fra solnedgang fredag til solnedgang på lørdag og denne tradisjonen følger jødene i Israel nøye. Det er en hviledag og man skal i grunn gjøre minst mulig. Det betyr i ett moderne samfunn at man ikke kan slå på ovnen for å lage seg varm mat og man skal egentlig ikke trykke på noen knapper. På fredag kveld fikk vi derfor bare servert salat på hotellet, men da vi skulle betale med kort fikk vi gå bak ett forheng og synde såpass mye at vi fikk tastet koden på betalingsautomaten.

Om morgenen på finalelørdagen skulle jeg ned til frokost og gikk inn i heisen og trykket på knappen for den kjelleretasjen den frokost restauranten lå. Men ingen av knappene virket og den dumme heisen stoppet i annenhver etasje. En israelsk kvinne stod i heisen sammen med meg og så min frustrasjon. Det var hun som forklarte meg det med at man ikke kunne trykke på knapper og at heisen derfor var forhåndsprogrammert til å stoppe i annenhver etasje. Grei nok forklaring det, men da jeg senere satt i foajeen og så på andre gjester på hotellet komme ut av heisen enten veldig forfjamset ellet passe sur måtte jeg le litt.

Tilbake til musikk, det ble etter hvert klart om at denne finalen kunne bli en batalje mellom to nordiske land. Selma fra Island og Charlotte fra Sverige forstod man etter hvert kom til å være de som ville kjempe om seieren. En annen forhåndsfavoritt var Marlain fra Kypros. Hun fikk bare 2 poeng og kom på en veldig sur nest-siste-plass.

Andre vi husker er gjensynet med kroatiske Doris Dragovic og slovenke Darja Svajger. Doris trakk det lengste strået i kampen dem imellom, men i ettertid ble Kroatia straffet da det viste seg at de hadde benyttet forhånds-innspilte på backing-tapen sin. For dette var året da orkester ble sendt på dynga Grand Prix-messig og alt vi nå hører er musikk fra et lydbånd. Dette har vel i ettertid blitt en lydfil.

Franske Nayah gjorde også litt furore. Hun var passe alternativ og hadde Celine Dion som sitt store forbilde og det kan man se på fremføringen hennes. Akkurat denne låten disse Jostein Pedersen såpass mye at jeg tror at de som stemte i Norge kom med en motreaksjon på det. For 8 av de 14 poengene hun fikk kom fra Norge.

Van Eijk hadde en heller dårlig dag på jobben, han hadde problemer med lyden inn i ørene under showet og han sang ganske så falskt til tider. Veldig synd, for generalprøven bare noen timer tidligere var den neste fremføringen han hadde den uken.

Avstemmingen var spennende ganske lange, men til slutt dro Charlotte fra og tok seieren hjem. Hun hadde også en bedre fremføring enn Selma som muligens ikke taklet favoritt-stempelet til fulle akkurat den kvelden. Og siden det var såpass få svenske fans til stede så løp jeg rundt med ett svensk flagg og feiret på etterpå-festen. Og man fikk ikke mange timer på øyet etter den festen for bussen til flyplassen gikk fra hotellet 06:30 søndag morgen.

Min favoritt fra dette året er an av mine absolutte favoritt-melodier. Den Israelske gruppen Eden sang «Yom Huledeth» eller «Happy Birthday To You» som de også kalte låten. Denne sangen er så ekstremt smittende glad og fartsfull at jeg rett og slett må bli i godt humør når jeg hører på denne låten.

Påfølgende år var det klart for andre tur til vårt kjære naboland Sverige på Grand Prix-tur.

13. okt, 2017

Britisk TV har hatt for vane å gjøre noen uvanlige valg når det gjelder valg av arrangør-by for Eurovision og det var den Birmingham som fikk gleden av å ønske Grand Prix-fans velkommen til årets evenement. Og det ble solgt billetter til fans over hele Europa og jeg var faktisk heldig nok til å få en billett på første rad. Nærmere kommer man liksom ikke dette arrangementet.

Før vi satte avgårde dit måtte man jo på norsk finale. Den ble avholdt i NRK-studio og inneholdt 8 låter. Den var ikke plagsomt kjendistung, med hederlige unntak med Bjelleklang og Elisabeth Andreassen.

Sistnevnte var storfavoritten, men denne gang ble det «bare» andreplass, for øvrig første gang hun ikke vant en norsk finale. Hadde hun gjort det hadde hun satt verdensrekord i antall deltagelse i internasjonale finale. Og enda har ingen deltatt 5 ganger der.

For å øke interessen hadde NRK akseptert bidrag med engelske tekst. Det gjorde åpningslåten i showet «All I Ever Wanted Was You» til en historisk låt. Og startnummer 1 viste seg å være et lykkenummer for Lars Fredriksen da ha likegodt vant hele greia. Dette var første året med åpen televoting noe som resulterte i totalt crash på telefonlinjene. Bare 63.000 fikk stemt og det antas at 440.000 ikke kom gjennom.

Uansett, de som stemte ble delt opp i 5 regioner og alle hadde sangen til Lars på topp. Til sist skulle en fagjury stemme. De hadde doble stemmer og hadde Lars bare nede på 4.plass. Og den samme juryen klarte å gi en låt som ikke fikk ett eneste poeng fra folket topp-poengene. Snakk om å være i utakt.

På vei til Birmingham måtte den norske låten komme i norsk språkdrakt så i den internasjonale finalen het låten «Alltid Sommer».

Uviss av hvilken grunn dro ikke jeg til Birmingham før på mandag og da man jeg var fremme i Birmingham hadde akkrediteringskontoret stengt så da kom man ikke inn på åpningsfesten holdt i byens akvarium. Sånne tabber har jeg unngått siden den gang og har bare unngått å komme før øvelsene startet en gang senere.

Årets store snakkis var naturligvis Dana International fra Israel. Det faktum at en person som hadde blitt født som mann og senere skiftet kjønn var ganske så svære greier tilbake i 1998. Mange israelere mente det var en stor skam at de ble representert av noe sånn, andre så på dette som en stor seier for åpenhet og anderledeshet at en trans-person deltok.

Alle de andre pressekonferansene ble rene begravelsene i sammenligning med de til Dana International. Presskonferanse-rommet var stappe fullt og de journalistene som ville stille henne ett spørsmål måtte pent stå i kø ved ett mikrofonstativ. VG hadde sendt en av sine mest erfarne journalister for å ta Dana «fatt». Journalisten spurte freidig nok Dana om hun virkelig hadde fjernet «utstyret» sitt. Hvorpå Dana kjapt svarte at journalisten måtte gjerne komme på hotellrommet hennes å sjekke. Den dama kan svare for seg.

Andre som gjorde seg bemerket var tyske Guildo Horn. Aldri har vel en artist brukt mer av en scene og sjelden besøker en artist publikum. Hvis du se opptaket av denne låten hvor han går ned til publikum ser du «Victory for Norway»-banneret. Det er det jeg som holder. For i finalen satt jeg faktisk på første rad og det var første gang det skjedde for meg.

Dette var første året de fleste land hadde telefonavstemming og det var uten tvil de låtene med mest publikumsappell som gjorde det skarpest. Norge kom på en flott 8.plass og vi kom på topp tre hos 3 av landene som stemte. Og Sverige gav oss en sjelden 12’er.

I toppen var avstemmingen en skikkelig triller og det var ikke før siste land Makedonia stemte at det hele ble avgjort. At det skilte bare 7 poeng mellom første og tredje-plass viser hvor liten margin det var.

Før siste land Makedonia skulle stemme ledet Malta så vidt. Men, det landet mente de som stemte i Makedonia ikke fortjente noen poeng og da Israel fikk 8 poeng og Storbritannia fikk 10 poeng snek de seg begge forbi Malta på resultatlisten og det var dermed Dana som kunne triumfere. En triumf som i de første minuttene ble feiret i garderoden. For i selve finalen stilte Dana med en grå-glitrende kjole, dette grunnet frykt for reaksjoner fra dyrevenner på den opprinnelige kjolen hun hadde valgt. Den hadde en bolero av papegøyefjær. Men, i seiersrus forsvinner åpenbart noen prinsipper så denne ikon-kjole ble vist frem på scenen.

Jeg har mange favorittlåter dette året, både Kroatia, Slovakia, Romania og Tyrkia er i mitt toppsjikt, men nok en gang må jeg langt ned på resultatlisten for å finne min favoritt. Iørefallende etnisk musikk fra Finland vant hos meg. Gruppen Edea sang «Aava» og det er noe med det mytiske i denne låten som fenger. Og den er absolutt verdt en gjenhør.

Og neste år skulle man på skikkelig langtur.

11. okt, 2017

Mitt tredje besøk i Dublin på fire år og man håpte jo på at en «nytt» land endelig skulle vinne. Og det skjedde faktisk, for Irland kom «bare» på 2.plass.

Før vi dro til Irland var det norsk finale og nok en gang i TV-studio på NRK. Dette året var en smule bratt arrangerings-messig. Egentlig skulle Ivar Dyrhaug skulle væreprogramleder, men han ble syk så steppet Tande P inn. Han klarte også å bli syk og hanglet seg gjennom finalen. Midt under finalen gikk strømmen s Penthouse Playboys måtte avbryte sin fremføring og starte på nytt. Og den gang måtte diverse datamaskiner man brukte under fremføringen re-startes og det tok på den tiden noen minutter. Så det ble litt tørrprat før man kom i gang igjen.

For første gang kunne alle som ville blant TV-publikummet stemme og det var over 70.000 stemmer som ble registret. Ifølge Aftenposten skal noen fra Grand Prix-klubben ha sagt følgende: «At folk og hvermannsen skal få ringe inn – kanskje i fylla – og kåre vinneren», mente medlemmene var negativt for konkurransen. Jeg har en stygg følelse at dette er noen jeg kan ha slengt ut av meg. Jeg har blitt mye mer positiv til telefonavstemming siden da.

Etter en rekordrask avstemming var det Tor Endresen som endelig vant norsk finale. Turen til Dublin var sikkert hyggelig, men sisteplassen med 0 poeng var vel muligens ikke helt det han planla.

Uansett norsk plassering, Tor storkoste seg i den irske hovedstaden og han skal ha for at han gav alt på scenen med sin sedvanlige energi.

Jeg husker godt at vi var på nok en tog-tur. Der var den kroatiske jentegruppen ENI med og de sang bursdagssangen på kroatisk til en av mine norske venner som var med.

En som ikke dro på tog-tur var russiske Alla Pugachova. Hun reiste seierssikkert nok rundt i limousin, men det holdt bare til en skuffede 15.plass for henne.

1997 var det første året noen land for første gang avgjorde sine stemmer med telefonavstemming, En av de som nøt godt av dert faktum av det var islandske Paul Oscar. Storparten av de få poengene han fikk kom fra de få landene som stemte slik.

Åpningsfesten var på et slott så vidt jeg husker og der fikk man treffe mange av artistene. Ett sted på loftet finnes det nok bilder av dette.

Jeg husker også estiske Maarja-Liis Ilus som deltok for andre år på rad åpenbart hadde kjøpt seg ny stor veske. For den bar hun rundt på hele tiden.

Britiske Katrina & The Waves vant en veldig klar seier og sangen deres ble også en stor hit. Og Katrina var en hyggelig dame å prate med.

Mot slutten av uke ble jeg sammen med en annen fra Norge invitert på frokost med de nederlandske damene i Mrs. Einstein. Frokosten var hyggelig den, og den signerte CD’en fra dem har jeg enda.

Dette året er det mange bra låter med og jeg sliter med å finne min favoritt. Etter en intern runde med meg selv ender jeg opp med at den må bli polske Anna Maria Jopek og låten «Ale Jestem» som er den beste låten. Det er noe med den intensiteten i låten som er det som treffer en streng hos meg. Men, både Slovenia, Sveits og Italia er veldig nært er seier på min liste.

Og året etter skulle vi tilbake til en øy der de prater engelsk.

9. okt, 2017

Etter fjorårets norske seier kunne man altså ta trikken til den internasjonale finalen. Ingen behov for å booke fly og hotellrom og man sparer jo noen penger på det.

Det er jo alltid spennende å liksom være med på å arrangere den internasjonale finalen. For den norske Grand Prix-klubben hadde egen stand der vi stemte på hvem som skulle vinne finalen og mange av artistene kom innom og stemte.

Før vi snakker om den internasjonale finalen må vi jo snakke om den norske finalen. Det kan virke som om siden man skulle arrangere den norske finalen skulle det spares i den nasjonale finalen. Fortsatt er det mange som husker vedstablene i hønsenetting som var det dekorative elementet på scenen.

Finalen ble avholdt i et TV studio så storparten av publikum var fra den norske Grand Prix-klubben og undertegnede var naturligvis der. Men, lavt budsjett betyr ikke nødvendigvis dårlige låter, finalen var forholdsmessig kjendis-tung. Og ikke overraskende var det Elisabeth Andreassen som var blitt en «sen» siden hun deltok i den internasjonale finalen 2 år tidligere da hun var en «son» som vant.

Og Elisabeth tok oss helt til andreplass i den internasjonale finalen og det er det faktisk ingen andre som har gjort for Norge. I ettertid ble det faktisk litt drama for denne låten. Det viste seg nemlig at komponisten Torhild Nigar hadde sendt denne låten inn til den norske finalen i 1991 som ble avlyst. Hun hadde gitt den ut på en kassett som hadde blitt delt ut til bransjefolk i USA og da var det faktisk fare for at Norge kunne miste andreplassen sin. Heldigvis tok de som bestemte i EBU til vett og vi beholdt andreplassen.

I 1996 var Norge det eneste landet som var direktekvalifisert og vi kunne derfor ha norsk finale etter at fristen for å sende inn låter til EBU var gått ut. Alle de andre 29 landene som ville være med måtte gjennom en avstemming der juryer i alle deltager-land (også Norge) hørte på låtene på kassett og stemte. De syv landene som gjorde det dårligst fikk ikke dra til Oslo og det er grunnen til at Tyskland har en «glippe» i sin deltagerrekke. Og grunnet det er det igjen land som har deltatt i samtlige internasjonale finaler. Og husker jeg ikke feil var det Sverige som vant denne avstemmingen.

Finaleuken i Oslo startet med sommervær og nærmere 25 grader da artistene kom til byen søndagen før finalen. Grand Prix-stemningen i byen økte og temperaturen falt. For på finalelørdagen snødde det litt om morgenen. Ikke at det gjorde noe for stemningen inne i Oslo Spektrum, den var på topp hele tiden.

Hva husker man så fra denne finalen? I grunn var det vel 17.mai-festen på Oslo Rådhus. Mens alle «vanlige» borgere gikk ut i ett vårkaldt Oslo nøt vi godt at Oslo Kommune sin gavmildhet ikke med god mat og gode kaker. Og fri drikke.

Blant artistene var det i grunn ingen som stod ut som den åpenbare vinnerkandidat, men mange håpte på det britiske bidraget sunget av Gina G, den låten var tross alt allerede en hit i hjemlandet.

Dessverre for henne brukte hun mer penger på glitterkjolen sin enn sangtimer og det låt til tider ikke like bra vokalt. En som hadde stemmebåndene på plass var kroatiske Maja Blagdan og hun sang seg helt opp på fjerdeplass med den innsatsen.

Norge gav Portugal sin 12’er og med sin 6.plass hadde Lucia Moniz Portugals beste plassering frem til en vårdag nå i år.

Finske Jasmine kom på sisteplass og det til tross for at den norske kommentatoren Jostein Pedersen mente at de var ett av de bedre finske bidragene noensinne.

På motsatt ende av listen kom nok en gang Irland. Den fjerde seieren på 5 år er en rekord som jeg tviler blir slått noen gang. De vant med 48 poeng over Norge så seieren var ganske så klar.

Dette året fant jeg min favorittlåt allerede i den gang og jeg har ikke endret mening siden. Slovenske Rovina var ganske så gravid da hun sang «Dan Najlepsih Sanj». Det er den koselige stemninger i låten som jeg faller for. Blir rett og slett i godt humør av den.

Det var ikke like kos at man atter en gang skulle tilbake til Irland, men som jeg sier, jeg lar hele Europa bestemme hvor jeg skal dra hvert år.