Mangt og mye om Grand Prix og Eurovision

19. sep, 2020

Ett fantastisk tiår for vår kjøre konkurranse gikk mot slutten og jeg må bare ta med denne fantastiske låten.

Vi var midt i den mest heftige disco-tiden så da passer det helt perfekt med slik musikk fra ett land som faktisk var en av de fremtredende på akkurat den genren.

Italia valgte som alltid å sende av sine beste artister og dette året var det altså Mia Martini som fikk det ærefulle oppdraget.

Denne låten skal visst nok også være innspilt i en ballade-versjon, heldigvis var det disco-versjonen hun deltok med.

Resultatmessig ble det bare 13.plass, men på min liste dette året troner Madam Martini alene i toppen.

Denne låten er både dansbar, men også full av melankoli, to ting som absolutt kan passe sammen i en låt.

Mia Martini holdt koken som artist helt frem til sin altfor tidlige død i 1995.

Bare tre år tidligere hadde hun deltatt på nytt i vår elskede konkurranse og låten hennes fra 1992 et ett mesterverk den også.

Og jeg var så heldig at jeg fikk treffe henne på etterpå-festen det året og fortalt henne hvor godt jeg likte låten hennes både det året og i 1977.

Hun var superhyggelig så det møtet var absolutt en av mine favoritt-høydepunkt i min ESC-historie.

Mia het egentlig Domenica Berte, men hadde kallenavnet Mimi.

Hun startet dermed sin karriere med å hete Mimi Berte, men fant kjapt ut at Mia Martini åpenbart hadde en bedre klang hos publikummet sitt.

Første år hun gav ut musikk var i 1963 og hun sluttet ikke med det før i 1994.

Hun led av veldig smertefulle muskelknuter og i 1995 klarte kroppen hennes ikke mer.

Et stort tap for italiensk musikk og en tragisk skjebne for en person.

Kanskje da på sin plass at denne lørdagens partylåt har melankolske undertoner.

17. sep, 2020

Søndag 17.februar i det herrens år 1991 hadde vel vært som søndager flest.

Kanskje hadde man vært på en skitur eller bare gått seg en tur på bena ute i vinterlandet vi bor ut.

Og vi ante fred og ingen fare når Dagsrevyens sine åpningstoner skulle gi oss nok en nyhetssending.

Sjokkerende nok var kveldens hovedsak at NRK hadde avlyst årets MGP-finale grunnet for lav kvalitet på de innsendte bidragene.

En underlig begrunnelse skulle det vise seg 5 år senere.

Uansett, for oss MGP-fans var det som om man skulle ha avlyst 17.mai eller julefeiringen.

Vel, nå i 2020 vet vi at 17.mai kan (nesten) avlyses, vi får håpe at julefeiringen får gå sin gang.

Vi har også lært at selveste den internasjonale finalen også kan avlyses, så vi i Norge hadde litt erfaring med avlysning når det gjelder MGP/ESC fra før av.

Avlysningen til tross, vi skulle fortsatt delta i den internasjonale finalen.

Til å delta valgte NRK et band som vel var en musikalsk baby til Hanne Krogh og bandet het Just 4 Fun.

Den forrige musikalske babyen til Hanne Krogh het som kjent Bobbysocks og den babyen hadde jo hatt ett veldig suksessfullt liv etter fødselen.

De skal ha hatt 3 låter å velge mellom og de falt ned på «Mrs.Thompson» da den vokalt inkluderte hele gruppen med enn de to andre låtene.

Der sang vist nok Hanne Krogh mer solo enn da andre medlemmene.

Sangen ble fremført første gang programmet «Bare for gøy» som må ha vært tidenes mest snåleste MGP-program.

Mange kjente MGP-artister var med, men sang vel stort sett andre låter en MGP-låten sin.

Jeg husker at jeg ble ganske skuffet av at denne sendingen som ble flott program-ledet av Jahn Teigen hadde såpass lite skikkelig MGP-fokus som det hadde.

Og størst fokus på MGP var om en deltagelse der hadde skadet karrieren deres, litt av ett spørsmål når man liksom skal hedre MGP.

Med, andre ord hele MGP/ESC-sesongen kom ganske skeivt ut fra hoppkanten dette året.

Da hele konkurransen hadde flyttet seg til Roma var det såpass vindfullt at hoppet fortsatt var skjevt så det hold.

Kaotiske programledere og en avstemming som kaotisk nok endte med lik sum mellom to låter i toppen.

Så da får det være at Norge bare kom på 17.plass.

For den låten som fikk mest vind i seilene til slutt var svenske Carola.

Kanskje ikke så rart, den var av det vindfulle slaget....

15. sep, 2020

Som tidligere nevnt, de som jobber med MGP har aldri vært redd for å prøve noe nytt.

Så derfor ble dette tiårets første MGP-sending sendt fra ett hotell i Oslo sentrum.

Dermed fikk de som kjøpte billett som inkluderte både show og middag fylt om mange behov den kvelden.

Og i løpet av hele sendingen ser vi servitører som går i veien for det som skjer på TV-skjermen.

Man får håpe maten smakte, for det gjorde låtene som ble servert.

Dette året var det ingen åpen konkurransen, i stedet kunne kun plateselskapene og andre med bransjetilknytning sende inn låter.

Så av de 96 låtene som ble sendt inn fikk ti låter konkurrere om fem superfinaleplasser.

Etter at 80-tallet hadde på mange måter vært feite år for MGP skulle det vise seg at 90-tallet stort sett skulle bli av de magre slaget.

Man skal ha slitt med å få anerkjente artister til å stille opp, men til slutt stod artister som Rune Rudberg, Bente Lind og Tor Endresen på startstreken.

Der stod også Jahn Teigen og han snek like greit med seg selveste Carola og Anita Skorgan som korister.

Denne kule overraskelsen til tross, nok en gang var det Ketil Stokkan som skulle trekke det lengste strået.

Han hadde litt kamp i begynnelsen av avstemmingen, men det ble ganske snart klart at «Brandenburger Tor» fikk seg en til ut i det store utland.

Det store utland dette året var Zagreb i datidens Jugoslavia.

Grunnet Berlinmurens fall året før hadde mange land falt for fristelsen å ha endringene i Europa som tema i sin låt.

Det gikk veldig bra for Italia som vant, men sammen med finnene trakk vi det korteste strået og fikk en delt sisteplass.

Og hadde man fulgt nåtidens plasseringsregler hadde vi endt sist alene, våre finske venner fikk 5 poeng som beste poengsum mens vi fikk 4 poeng som beste poengsum.

Mon tro om Ketil gikk hånd i hånd med sine «tapervenner» i det finske bandet Beat på etterpåfesten?

12. sep, 2020

Ny helg og ny fest og denne gangen av det finske slaget.

Det finnes noen sanger som fungerer som lykkepiller for meg og det finske bidraget fra 1976 er nesten en overdose.

Fredi og hans venner synger «Pump Pump» med slik en livsglede at man må jo trekke på smilebåndet.

Naturligvis synges det om kjærlighet og hvordan det får en til å danse riktig så heftig.

All denne finske positiviteten gav dem til dem å være en helt grei 11.plass i den internasjonale finalen.

Jeg må jo trekke frem vennene til Fredi, det er vel de som virkelig tar av på scenen.

Spesielt kanskje hun med krøllene, her er det full innsats fra start til slutt.

Mye mulig hun var helt utslitt etter fremføringen, men hun gav alt sammen med de andre.

Fredi selv som egentlig heter Matti Kalevi Siitonen startet sin karriere i 1965.

Han er kjent både som sanger, komponist, komiker og TV-vert.

Artistnavnet sitt tok han etter ingen ringere enn Fred Flinstone.

Allerede i 1967 representerte han sitt hjemland i Eurovision med en låt totalt forskjellig fra sitt 1976-bidrag.

Låten «Varjoon – Soujaan» var med av det typisk finske dystre slaget.

Det kan virke som om at 70-tallet var hans absolutt storhetstid som sanger.

Det kom album nesten hvert år og han var ivrig på det å lage coverlåter av kjente artisters låter.

Låter fra Procol Harum, Tom Jones, David Bowie, Elton John og Bee Gees har han lagd finske versjoner av.

Det var Bee Gees disco-låten «Stayin Alive» han gjorde så dansbare låter var helt hans gate med andre ord.

Uansett, lagd litt finsk fest i kveld og la musikk-hjertet ditt pumpe litt ekstra.

10. sep, 2020

Nok ett tiår gikk mot slutten og den slutten skulle vise seg å bli skikkelig dramatisk.

Nok en gang dro sirkuset til Stavanger og NRK viste nok en gang at de ikke er redd for å prøve nye ting.

Dette året ble live-opptredenen mikset sammen med an forhåndsvideo lagd av alle låtene.

En av de bedre forsøkene på fornyelse spør dere meg, kjekt at det tenkes utenfor boksen til tider.

Ellers var måten å velge ut låter på også en smule ny, dette året var det plateselskapene som sendte inn låter.

Dermed kom det inn «bare» tretti låter og av dem mente juryen ni låter fortjente å bli fremført i en finale.

Kjente navn som Tor Endresen, Jahn Teigen, Rune Rudberg, Kari Gjærum og Kate Gulbrandsen til tross.

Nok en gang skulle en forholdsvis ukjent jente fra de vestlige delene av Norge ta hjem pokalen.

Denne gang med stort drama som mange sikkert husker når Britt Synnøve Johansen fikk sin seier.

Stor forhåndsfavoritt var Jahn Teigen med låten «Optimist» som i ettertid har blitt en megahit på alle måter.

Den 35 personer store juryen på plass i salen skulle først finne tre låter som skulle kjempe på nytt i en superfinale.

Der manglet unge herr Teigen og da var rett og slett helvete løs.

Det var litt buing i salen i år i Trondheim da avstemmingen sviktet, men det var ingenting mot 1989.

Publikum i salen var i harnisk og ropte etter Teigen da programlederen fortvilt forsøkte å få sendingen til å gå videre.

Så nært sammenbrudd i en MGP-sending har vi vel aldri vært, men man kom seg i land på en måte.

Avstemmingen var spennende hele tiden og Tor Endresen ble for første gang snytt for en seier av siste jury.

«Venners nærhet» gikk til topps og muligens var det en liten trøst for publikum til stede at hun var fra traktene der finalen ble avholdt.

Heldigvis i den internasjonale finalen i Lausanne hadde hun byttet ut den nitriste «nattdrakten» hun hadde på seg i norsk finale med en ny smart drakt.

Låten i seg selv ble nok litt for seig for det europeiske publikummet så 17.plass av 22 låter var vel greit nok.

Og vi får aldri vite om Jahn Teigen kunne ha vunnet en internasjonale finale.

For av alle de låtene han deltok med i MGP som ikke vant er «Optimist» den åpenbare kandidaten til å kunne ha vunnet ESC spør dere meg.